Vi e ikke så stor..

Vi e ikke så stor som vi trur bestandig.
I går va æ lita.
Opptell flere ganga.
Størrelse og høyde e en veldig relativ ting, alt kommer an på øyet som ser.
Det fikk æ en påminnelse om i går.
Det begynte med at æ faktisk blei for lita te å rekke opp på ei hylla, æ måtte stå på en stol.
De som kjenne mæ vet at det e ikke helt vanlig.. og seinere uttpå kvelden kom det ett gjeng med gutta inn på jobb, og en av dem va så høg at æ måtte virkelig legge hodet bak førr å se opp på han.
Det blei mykkje fliring av kommentaren min om at hvis æ sku strekke han opp så måtte æ stå på en krakk.
Han flira godt sjøl, og ga mæ tilbudet om at når æ ville føle mæ lita så sku æ bare komme og stå attmed han.
Eller hvis æ trengte hjelp te nåkka som va høgt oppe så kunne æ få låne centimetran hannes.
Da kom latterbrølet ja... vi va mange som såg humoren i den kommentaren.:)

Min vane tro så titta æ opp mot himmeln når æ sku hjem, og det va stjerneklart over målselv, og litt nordlys, og kaldt.
Og som så mange ganga før så titta æ på den blåsvarte himmeln og tenkte tanken: du verden korr små vi menneska egentlig e i den store sammenhengen.
Små og ubetydelig, men likevel e vi viktig, hver og en av oss.
Uansett om vi e høy eller lav, så e vi like verdifull.
I min verden så e det ikke utseende eller høyde som har nåkka å si, sånt har æ aldri sett på.
æ kjenne mange som har flere kilo enn de fleste, men siden æ ser dem med hjertet så e de fotomodella alle sammen.
Æ glemme det ytre, æ ser stort sett bare hjertevarmen på folk, og blås i resten.
No skal æ innrømme at æ har hatt en tendens te å styre unna de såkalte "smør-pene" menneskan, særlig mannfolk.
Det e mykkje grums bak ett pent utseende i enkelte tillfella.
Men etter å ha levd nån år så lære man å se kem som e pen på innsia også, så no blås æ utseende, høyde, antall kilo, og ytre ting en lang marsj, æ ser kun ka som bor i folk.
Den som vinn på det, e vel den som ser med hjertet vil æ tru.

Å komme tell den erkjennelsen at man ikke e så stor som man trur e vel egentlig nåkka som kommer med åran, og livserfaringa.
En såkalt liten mann kan fort bli en kjempe i mine øya om det indre e vakkert på han, og en stor mann kan bli bitteliten om innsia e lite fin.
Det handle bare om å se mennesket, ikke bare det ytre.

Det e på tide det blir vår no, vintern har vært stri i år.
Kulde og snø, storma og kuling..
Vi som bor her oppe fortjene våren i år, vi har jammen fått vårres del av skjit-vær og kulde.
Vi treng soldaga, varme og en og anna dagen å ha litt fri.
Æ ser førr mæ å få sitte inntell en vegg i sola, kjenne det varme både kropp og sjel, og kunne bare puste.
Og kjenne at æ leve.. mens æ reflektere over korr små vi menneska egentlig e.
Nyte en soldag mens tankeboblan streife innom, briste og blir tanka om alt mellom himmel og jord.
Dagdrømme om alle de gode tingan æ sett pris på, ønskedrømma som  kun stjele litt av tia mi.
Den tia skal drømman få, tanka og drømma e gratis, lite krevanes og tell glede førr oss alle.

No e det snart tid førr en sånn dag.. den kommer førr man får sukk førr sæ.
Da gjeldedet bare å huske å ta sæ tid tell en ønskedrøm eller to
Helst fleire. .