Torsdagsblogging..

Gråvær ute, inne e det ikke så verst å være..
Nykokt kaffe, æ og rekrutten har akkurat tatt en liten oppvask, og litt anna husarbeid.
Med andre ord, en fin dag..
Han spille musikk tell mæ som e ukjent, men den falt i min smak...
Og tatt i betraktning av den normale musikksmaken hannes så spissa æ øran litt når åpningsstrofan va : "angeleyes"..
Ikke helt normalt fra den kanten..
Selvfølgelig lure æ på ka han e ute etter, han starte med å fyre i gang Alter Bridge tell mæ, og æ smelta som smør når æ høre "blackbird"..
Her e det ugla i mosen.. eventuelt blackbirds i mosen..

Æ gruble litt i dag, æ har ei uke igjen her oppe, i morra skal æ faktisk kose mæ ilag med mine medarbeidera og sjefen..
Æ regne med at nån får mæ heim når æ har drukke sjefen fin.
Det e liksom da æ vet at no e det golalle-tid.
Æ gleda mæ tell kjøkkensjefens krumspring i matveien, tell å tilbringe privat tid ilag med dem æ har jobba sammen med.
Særlig de æ har jobba MYE sammen med..
En super gjeng, og vårherre skal vite at æ kommer tell å savne dæm nåkka frøktelig.
No har heldigvis nån av dem lovt å komme nedover på besøk, det e heldigvis nåkka å se fram tell.

Her e i skrivanes stund fremdeles blackbirds i mosen, no fyre han rekrutten igang meatloaf tell mæ..
Og når æ spør ka han e ute etter så bare glise han.. :)
Æ skal gi han den kreditten at han e truanes tell å kose sæ med litt sånn "mamma-musikk", men no blei det litt mye her.. :)
I mellomtia så nyt æ musikken.
og det å ha litt ro i kroppen.. sjøl om det verke rundt omkring så e det tell å leve med, ibux og paracet får gjøre jobben sin nån tima.

I dag kunne æ ha kommentert en del ting som skjer rundt omkring, men æ velge å la det være.
Det fine med å sitte sånn her å se i været og trøkke litt på tastan e at mye blir ignorert, og æ lar det være sånn.
Like greit trur æ..
I morra skal æ kle på mæ kjole, æ skal være dame, førr siste gang her oppe.
Det skal bli mæ ett syn...
Vi e lovt godt vær om nån daga...
Det gledes!!! :)

blomstern om sommern..

Dem e så fin..
Æ har stått i vinduet og titta ut, og det e masse blomster ute.
Nok tell at æ kan gå ut og plukke mæ en bukett førr å ha inne på bordet.
Siden det e nåkka grått ute no, med nån få regndråpa så tar æ sommern inn heller.
Hvite, rosa, lilla, gule, oransje små gledesutbrudd som skal få stå i ett glass med vann og dele fargan sine med mæ.
Og titta æ nøye på dem så ser æ kanskje om det stemme, at ingen blomster e nøyaktig lik den neste på stilken..
Likheta mellom isrosan og sommerblomstern skal visstnok være akkurat det, ingen e nøyaktig lik en anna.

Nån av blomstern har ei svak lukt, nån bare skryt av sæ sjøl med fine farga.
Men de har det til felles at de sprer glede.
Sommerglede.
Æ syns blomstern på marikåpa e så fin..
Og den har grønne blomster..
Men enda må æ vente ei stund tell favorittplanten min blomstre, nemlig mjødurten..
Den e blitt ganske stor, men har enda ikke fått sommersløret sitt, det som lukte så godt.

En hardfør og nøysom plante, som kommer år etter år..
Den og rylliken e vel de to ville plantan som gir mæ den største gleden, de lukte fantastisk.
Og æ syns dem e vakker..
Tiriltunga blomstre no, rødkløvern, alle har de hver sine plassa den trives best, men når æ tenke mæ om så finn du dem oftest i en veikant, langs kanten av ei mark, gjerne der det e litt karrig grunn.
Kanskje e det derførr æ e så gla i de blomstern, de gir oss litt glede sjøl om det e karrig.
Æ har sett at blåbæra har knytt sæ, den e ferdig med blomstringa.
No e det alle de andre plantan som skal vise sæ fram, i tur og orden.

Og tell alle dokker som sverge tell velstelte haga, med snorrette bed, rosentrær og sommerblomster..
Vårherre har fremdeles den finaste hagen.. den som blei tell naturlig.
Han har fremdeles de blomstern som lukte best..
Ikke at ikke æ like fine haga, førr det gjør æ, men æ e svak førr det naturen ordne med sjøl.

Ute e det nån sjure som skratta nå veldig, antagelig e det ei katta som har irritert dem litt.
Og når kattedyran e ute, da varsle fuglan hverandre.
Æ håpe sjurungan har vett å lære av foreldran sine her i området, ellers kan de få ett kort liv.
No skal æ rusle ut en tur, og samle mæ en bukett med sommer, den skal æ glede mæ over inne.
det e ikke vanskelig å finne ting å glede sæ over, det e bare å senke blikket litt.
Det hende sæ at de fineste tingan e det man har sett hele livet, de som e blitt vanlig.
De man må lære sæ å se på nytt.
:)

No e det like før..

Ikke like før det smell, men like før æ e fri førr en unge i to år og vel så det...
Her må æ vel stupe tell å rette på mæ sjøl.. æ blir ikke fri førr en unge, æ må bare krangle med forsvaret om kem som har mest aksja i han..
Og i de neste to åran så tape æ...
Men det e greit!!
Den krangeln skal forsvaret få lov å vinne.
Førr i motsetning tell mange andre mødre så vet æ ka som e utfallet, og ka som skal skje, og ka det her gjør med ungan vårres.
Æ har nevnt det før her inne, dæm kommer inn som unga, og forlate forsvaret som voksne individa, trygg på sæ sjøl og ka dæm mestra.

Æ glede mæ på hannes vegne, æ glede mæ tell han skal reise langt unna mæ, tell han skal ringe mæ og fortelle at han e knust og peist og utslitt etter øvelse.. æ glede mæ tell han ringe og fortell at han e ferdig med en øvelse og har klart det, tell han kommer hjem på perm, og førr hver perm e han litt rettere i ryggen, litt tryggere i blikket, blitt litt mer voksen mann..
Kan ei mor ønske sæ mer??
No vil det vise sæ om æ har gitt han de rette verdian, ståpå-vilje og evne tell å bite sammen tennern og ikke gi sæ.
Æ håpe det...
Det e ikke mer enn under en måned tell det første store eventyret hannes starta, reisa hannes mot voksenlivet, og forhåpentligvis ett fagbrev som belønning.
No må han tenke sjøl, og ta sine egne beslutninga.
Og han må lære sæ å takle det livet kaste i fanget hannes, i det her tilfellet ka forsvaret kasta i fanget hannes.
Æ glede mæ på hannes vegne.
No får han betalt førr å ha hatt ett mål førr øyet, lærlingetia si i forsvaret.
Første hindringa e overvunnet.

Førr mora sin del vil det bli heller merkelig å ikke ha han rundt sæ tell stadighet, men æ får heller ta det igjen med de andre to ungan mine.
Stakkars, dem kommer ikke tell å få mye fred fra mora..

Det e mye tanka man gjør sæ om det å sende ut ungan sine i verden, håpan man har førr dem e så stor, ønsket om at de ska få det godt e så inderlig.
Siden æ vet at æ har sjøl anbefalt han "prest" å komme sæ inn i forsvaret så visste æ hele tia at det kunne bli en realitet.
Tilliten min tell forsvaret e der fortsatt, så æ angre ikke ett sekund på at æ har styrt han i den retninga.
Det blir nok folk av han her karen også. :)

En helt vanlig tirsdag i juni blei tell en dag med ei stor perla å tre på snora, gleden i øyan på han over lærlingeplassen va stor.
Det året her har foreløbig vært ett år med store omstillinga, og det skjer fortsatt mye..
Det e mye å glede sæ tell, æ vet det blir mange flere perla no fremover.
Det gledes!!!

Æ e gla i magen!!

Beste dagen i uka.. fremdeles!
Andre e hoppanes uenig, men mandag e en sånn go-dag.
Fremdeles...
Og i dag e en sånn dag der æ e gla i magen.
Når det skjer goe ting førr andre, da blir æ gla i magen.
Ikke bare gla i hjertet, men helt ned i magen.
De siste dagan har æ vært gla i magen flere ganga, det har skjedd goe ting førr flere i min omkrets, og æ blir så gla når det e goe ting som skjer førr de æ sett pris på.
Da blir æ gla i magen.

Æ blir sjelden sånn når det gjelde mæ sjøl, det e en anna måte å bli gla på det.
No e det snakk om den gleden man føle som starte oppe i hodet, den sig nedover, e innom hjertet og fylle det, og så blir det så stort og mye at det sig videre nedover.
Den gode gleden, som ikke e så høylydt, man rope den ikke ut, eller danse eller hoppe..
Den som e stille, den man ikke kan strø om sæ.
Gleden over å få glede sæ med andre.
Og i dag fikk den spre sæ i magen..

No e det mulig at det e nån smertestillanes som snakke, men æ trur æ e ganske klar i hodet ja.
At æ sjøl blir videre sykemeldt e ikke mye å bli glad førr, det e hvertfall ikke nåkka æ blir glad i magen av!

Dagens små lyspunkt og glimt av gull har æ samla endel av, æ har fått stå i vinduet og se nisa som svømte her nede i sundet, en hund som blei overlykkelig førr å se mæ, ospa har rasla en sommerkonsert tell mæ.. mens de andre trærne sto og va misunnelig over suset fra ospa..
Blad- verket på ospan rundt her e blitt så stort at vindpustan lage musikk..
Og ospa danse med bladan sine..
det e vakkert.. førr øyan.. og førr øran.
Det e vel ikke tell å komme forbi at æ blir litt glad i magen av sånt også..

Dokker får kjenne etter neste gang dokker blir litt ekstra glad førr nåkka, kanskje det e fleire som e glad i magen uten å helt ha visst om det?
Sjøl om det mandag, den siste mandagen i juni...

Søndag med innlagt brøl!

De brølan va heldigvis fra bila..
Æ har vært på bilcross i dag.
Sammen med to av jenten mine dro vi tell brøstadbotn på bilcross, på en søndag..
Ikke helt det æ hadde planlagt førr dagen, det skal sies.
Her i huset va det en liten plan om å slappe av, lese, se tv, i det hele tatt, ha det stille og rolig.
Det blei det ikke!!!!
Det blei sand, og grus, og støv, svidd gummi, lukta av olje,eksos og svidd clutch.
Og mye støy!!
Med andre ord, det stikk motsatte av min plan.
Men det skal sies, æ syns det va skjitarti, særlig etter at æ fikk ei nøye forklaring fra de to æ hadde med mæ.
De hadde en inngåanes kjennskap tell sporten, siden dem har kjørt bilcross begge to.
Og ho ene hadde mora si på startstreken, samt en stefar.
Så æ hyla og skreik like mye som dem under løpan.
Og la det være sagt, æ kjøre kanhende som en gris avogtell, men utpå der hadde æ kommet tell kort.


En av de tingan vi satt i bilen og prata om på turen tell Bilcrossbanen va det å la ungdommen få rase fra sæ på bane, heller enn på veian.
I natt kunne det ha gått to liv, det gikk heldigvis bra, men det ligg en knust bil igjen etter ulykka.
To unge gutta kunne ha mista livet, to gutta kunne ha endt opp i rullestol..i beste fall.
Det e ikke tell å komme ifra at en bil med vanvittige krefta e det fristanes å teste, men det skulle ha vært på en bane heller.
Æ e sjøl glad i fart, men æ syns ikke det e verdt å risikere sertifikat og livet førr..
Ka æ hadde gjort på en bane e vel ei anna historie..
Ironien her e vel at den ene ulykka æ har vært i skjedde når æ ikke hadde mer enn 60 km\t...
Og det va på sykkel, ikke i bil.

Kofførr skal det være så vanskelig å la ungdommen få rase fra sæ på lukka bana, kofførr kan dæm ikke få kjøre tulling og idiot under litt tryggere forhold?
Korr mange liv kunne ha vært spart om testosteron-bomben fikk gå av på sånne plassa?
I dag såg æ ungdom helt ned tell 13-14 år som kjørte bil på bane, flink va dem teknisk, og faktisk trur æ de blir bedre sjåføra når de kommer ut på offentlig vei om nån år.
Behovet før litt risiko blir dekt opp under ett sånn løp..
Det å være en del av ett sånt miljø e nok en trygghet også, det vil alltid være nån som kan gi ei hjelpanes hand ved behov.
Ikke minst blandt de mer voksne og erfarne sjåføran.

I dag va det både kollisjona, bilvelta, sladding, enormt med fart, og det va artig for alle!
Ikke minst førr oss som såg på.
Og det va trygt førr de som kjørte.
Det flaug skjerma, speil, støtdempera rauk, dekk punkterte, det va bila som skreik om nåde, og lukta... det lukta rein og skjær galskap!
Frontrute holdt på å ramle ut, og ett panser låg krølla over motoren på en gammel volvo..
Etter finale-løpet trur æ vi tilskueran va like svett som sjåføran, man klare liksom ikke å holde ei stiv maska på en sånn plass.
Vi hoia og skreik og klappa, særlig i de knappe svingan der sjansan førr kollisjonan va størst.
En ting kan æ love, det kommer mye lyd ut av både bila og tilskuera.
Resten av dagen skal tilbringes i ei velsigna stillhet, æ har fått nok lyd i øran førr både denne og neste uka.
Men arti??
Jepp! :)

Ta vare på dagen

Det handle om å leve..
Det handle om å gje..
Det handle om å elske..
Det handle om å se..

det fleste av oss huske nok kor æ har henta de strofan.
Og i dag leste æ ett stykke fra dagbladet, om ei jenta på 17 år, som eldes av progeria.
Ei jenta på 17, med kroppen til ett gammelt menneske og sinnet tell en 17-åring.
Men likevel ei jenta med mange refleksjona, og ett litt anna syn på tia, alder, og levetid.
Æ leste, og tørka tåran, førr ho, førr familien hennes, førr andre i samme situasjon, og førr de av oss som mista nån førr tidlig.
Livet e så mye mer enn flest mulige daga, det e om å gjøre å få putta mest mulig liv inn i de dagan vi får!
Æ hadde mæ en liten passiar med ei anna dame førr nån daga sia, vi snakka om det å fortelle våre nærmeste korr glad vi va i dem mens vi hadde dem der..
Om det gjelde familie, eller nære venna e vel irrelevant i så måte..
Vi har så lett førr å si at det skal æ gjøre før æ dør.. eller det skal æ gjør, det må æ rekke..
Og likevel så går vi rundt og trur at vi skal leve evig, vi rakk ikke å fortelle en venn korr viktig han va.. og plutselig va han borte..
Vi har fått ett visst antall daga trur æ, og vi treng å leve de dagan.
Ikke bare eksistere.
Livet e mer enn bare jobb, status, og det å se frem til nån uka ferie i året.

Æ har opplevd korr fort ett menneske kan bli borte, og det å få litt tid med ett anna før det ble borte.. æ rakk ikke å fortelle korr mye det ene mennesket betydde førr mæ, men æ rakk det med det andre..
Og no, i etterkanten, så e det som e sårt det mennesket æ ikke rakk.
Det å vokse opp og vite at du ikke blir gammel av år e nåkka ingen av oss kan forestille oss.
Den fantastiske jenta på 17 år har visst i årevis at ho ikke blir gammel, men ho har levd ett liv, ho har fått en verdi på livet som kanskje mange av oss kunne misunne ho.
Ho har lagt liv te dagan, ikke daga tell livet.
Æ blir så ydmyk i forhold tell sånne menneska, dem eie en måte å se livet på som e unik.
Vi kan alle lære ei lekse av det ho fortell, om det å leve.

Ho som opplevde at mann hennes fikk slag har også erfart at livet gir oss nån solide spark på skinneleggen av og til..
Ho har også fått ett anna syn på det å leve.
Det de har felles e en evne tell å fortelle oss andre om ka som e viktig, nemlig å fylle livet med liv.
Vi treng alle å få oss en oppvekker av og tell, men da må det være nån som tørr å stille sæ opp å fortelle ka livet egentlig handle om.
Og ikke bare tørr ei jenta på 17 år å gi en sykdom ett ansikt, ho våge å fortelle om sine tanka omkring livet, og å vise oss ka livet e.

Så mens æ tørka tåran for ho, les diktan hennes en gang til, og tenke over ordan hennes om livet, og om døden, så skjønna æ at det va den leksa æ sku lære i dag..
Å ikke glømme å ta vare på dagen, og livet.

Hånd-arbeid..

Æ har en kjole..
En blå silkekjole..
Og den va kjøpt inn tell mamma sitt bryllup, så det si sæ sjøl at det e en sånn fin-fin kjole..
En sånn som man bruke tell bryllup, julebord, og sånne store anledninga, der det e naturlig å kle på sæ en galla-kjole..
No e saken den at det irriterte mæ at æ ikke fikk brukt den kjolen mer enn æ fikk, den låg der i skuffa, og blei aldri leita frem..
Så æ tenkte og grubla, og fant ut at det å få den sydd om tell en kjole man kunne bruke ellers, det måtte være tingen.

Æ e ikke flink å sy, og heldigvis dukka det opp ei dama på jobb som driv med søm.
Ikke bare rette sømma førr å sy gardina, men det æ kalle førr finsøm.
Og ho tok jobben.
Velsignade Randi, ho har hevve sæ over gallakjolen, og laga den om tell en kjole æ kan bruke tell det meste.
Det som gjorde at æ fikk trua på ho va så enkelt som at æ såg andre ting ho har sydd på, og tru mæ, ho e flink!
Det e ikke alt kem som helst kan gjøre, men ho har lært søm, og kan handtverket sitt.
Ho har sin egen lille bedrift oppe på olsborg, en liten butikk der ho tar imot klær du vil kvitte dæ med, klær som må repareres, og klær du vil ha sydd om...
Ikke flår ho dæ førr jobben, og du e garantert at det e gjort skikkelig.
Æ syns det va så arti at det fantes en sånn butikk med litt forskjellig i, sko, klær, hatta, lue, ytter og innertøy, ho har så mye gamle fine ting der..
Og ho e ei steikanes trivelig dame...
Men det beste e at ho kan faget sitt... tell fingerspissan.
Både på maskin og det å sy førr hand.


Det e mange sånne fag som e på tur å bli borte, dessverre.. og det e som regel de yrkan som innebære håndtverk som forsvinn.
I dag e klærne såpass billig at vi kjøpe nytt heller enn å sy litt om, vi kjøpe nye sko heller enn å legge på nye såla..
Og de gamle yrkan forsvinn sakte men sikkert.
Æ takke min skaper førr at det enda fins nån få som holde kunnskapen i livet, uten ho ville æ fortsatt hatt en kjole tell altførr mye penga ligganes i ei skuff, en kjole som blei brukt en gang anna hvert år sånn ca.
No har æ snart en kjole æ kan bruke ofte, den e kortere, tilpassa kroppen min, og sydd med omhu og kjærlighet tell søm-faget.
En kjole æ vet æ kommer tell å bruke, en som kom tell heder og verdighet igjen.
Da fikk den ny verdi, og æ lærte ei lekse om det å ta vare på verdien av kunnskap.
All kunnskap e god kunnskap, håndarbeid e god kunnskap.

Av og tell må det en avdanka kjole tell førr å lære sånt.
Og ett rødhåra fyrverkeri av ei dama i midt-troms..
Takk, Randi!