No e det like før..

Ikke like før det smell, men like før æ e fri førr en unge i to år og vel så det...
Her må æ vel stupe tell å rette på mæ sjøl.. æ blir ikke fri førr en unge, æ må bare krangle med forsvaret om kem som har mest aksja i han..
Og i de neste to åran så tape æ...
Men det e greit!!
Den krangeln skal forsvaret få lov å vinne.
Førr i motsetning tell mange andre mødre så vet æ ka som e utfallet, og ka som skal skje, og ka det her gjør med ungan vårres.
Æ har nevnt det før her inne, dæm kommer inn som unga, og forlate forsvaret som voksne individa, trygg på sæ sjøl og ka dæm mestra.

Æ glede mæ på hannes vegne, æ glede mæ tell han skal reise langt unna mæ, tell han skal ringe mæ og fortelle at han e knust og peist og utslitt etter øvelse.. æ glede mæ tell han ringe og fortell at han e ferdig med en øvelse og har klart det, tell han kommer hjem på perm, og førr hver perm e han litt rettere i ryggen, litt tryggere i blikket, blitt litt mer voksen mann..
Kan ei mor ønske sæ mer??
No vil det vise sæ om æ har gitt han de rette verdian, ståpå-vilje og evne tell å bite sammen tennern og ikke gi sæ.
Æ håpe det...
Det e ikke mer enn under en måned tell det første store eventyret hannes starta, reisa hannes mot voksenlivet, og forhåpentligvis ett fagbrev som belønning.
No må han tenke sjøl, og ta sine egne beslutninga.
Og han må lære sæ å takle det livet kaste i fanget hannes, i det her tilfellet ka forsvaret kasta i fanget hannes.
Æ glede mæ på hannes vegne.
No får han betalt førr å ha hatt ett mål førr øyet, lærlingetia si i forsvaret.
Første hindringa e overvunnet.

Førr mora sin del vil det bli heller merkelig å ikke ha han rundt sæ tell stadighet, men æ får heller ta det igjen med de andre to ungan mine.
Stakkars, dem kommer ikke tell å få mye fred fra mora..

Det e mye tanka man gjør sæ om det å sende ut ungan sine i verden, håpan man har førr dem e så stor, ønsket om at de ska få det godt e så inderlig.
Siden æ vet at æ har sjøl anbefalt han "prest" å komme sæ inn i forsvaret så visste æ hele tia at det kunne bli en realitet.
Tilliten min tell forsvaret e der fortsatt, så æ angre ikke ett sekund på at æ har styrt han i den retninga.
Det blir nok folk av han her karen også. :)

En helt vanlig tirsdag i juni blei tell en dag med ei stor perla å tre på snora, gleden i øyan på han over lærlingeplassen va stor.
Det året her har foreløbig vært ett år med store omstillinga, og det skjer fortsatt mye..
Det e mye å glede sæ tell, æ vet det blir mange flere perla no fremover.
Det gledes!!!