Ta vare på dagen

Det handle om å leve..
Det handle om å gje..
Det handle om å elske..
Det handle om å se..

det fleste av oss huske nok kor æ har henta de strofan.
Og i dag leste æ ett stykke fra dagbladet, om ei jenta på 17 år, som eldes av progeria.
Ei jenta på 17, med kroppen til ett gammelt menneske og sinnet tell en 17-åring.
Men likevel ei jenta med mange refleksjona, og ett litt anna syn på tia, alder, og levetid.
Æ leste, og tørka tåran, førr ho, førr familien hennes, førr andre i samme situasjon, og førr de av oss som mista nån førr tidlig.
Livet e så mye mer enn flest mulige daga, det e om å gjøre å få putta mest mulig liv inn i de dagan vi får!
Æ hadde mæ en liten passiar med ei anna dame førr nån daga sia, vi snakka om det å fortelle våre nærmeste korr glad vi va i dem mens vi hadde dem der..
Om det gjelde familie, eller nære venna e vel irrelevant i så måte..
Vi har så lett førr å si at det skal æ gjøre før æ dør.. eller det skal æ gjør, det må æ rekke..
Og likevel så går vi rundt og trur at vi skal leve evig, vi rakk ikke å fortelle en venn korr viktig han va.. og plutselig va han borte..
Vi har fått ett visst antall daga trur æ, og vi treng å leve de dagan.
Ikke bare eksistere.
Livet e mer enn bare jobb, status, og det å se frem til nån uka ferie i året.

Æ har opplevd korr fort ett menneske kan bli borte, og det å få litt tid med ett anna før det ble borte.. æ rakk ikke å fortelle korr mye det ene mennesket betydde førr mæ, men æ rakk det med det andre..
Og no, i etterkanten, så e det som e sårt det mennesket æ ikke rakk.
Det å vokse opp og vite at du ikke blir gammel av år e nåkka ingen av oss kan forestille oss.
Den fantastiske jenta på 17 år har visst i årevis at ho ikke blir gammel, men ho har levd ett liv, ho har fått en verdi på livet som kanskje mange av oss kunne misunne ho.
Ho har lagt liv te dagan, ikke daga tell livet.
Æ blir så ydmyk i forhold tell sånne menneska, dem eie en måte å se livet på som e unik.
Vi kan alle lære ei lekse av det ho fortell, om det å leve.

Ho som opplevde at mann hennes fikk slag har også erfart at livet gir oss nån solide spark på skinneleggen av og til..
Ho har også fått ett anna syn på det å leve.
Det de har felles e en evne tell å fortelle oss andre om ka som e viktig, nemlig å fylle livet med liv.
Vi treng alle å få oss en oppvekker av og tell, men da må det være nån som tørr å stille sæ opp å fortelle ka livet egentlig handle om.
Og ikke bare tørr ei jenta på 17 år å gi en sykdom ett ansikt, ho våge å fortelle om sine tanka omkring livet, og å vise oss ka livet e.

Så mens æ tørka tåran for ho, les diktan hennes en gang til, og tenke over ordan hennes om livet, og om døden, så skjønna æ at det va den leksa æ sku lære i dag..
Å ikke glømme å ta vare på dagen, og livet.