Det e mørkt der også...

Mentalt va æ i fjæra mi..
Det va mørkt og kaldt der også, med vind og iskalde sinte lyda fra havet..
Sjøl om æ sto i ei anna fjæra, ved den samme fjorden, så lukka æ øyan, og tenkte mæ "hjem".
Det va kaldt der også...
Felles førr de to stripan landjord e havet...

Sjøl havet hørtes nåkka irritert ut.
Det slo mot land, korte irriterte lyda, kalde skvulp, iskaldt vann..
Inni mæ kunne æ se fargan forandre sæ, tell sølvfarga stein, hvit sand, vennlig brus fra ett sommarvarmt hav mot sand og stein.
Det va grønt, det va blått, det va muntre lyda, sommargleden fikk råde.

Helt tell ett ekstra hissig og iltert vindkast kasta islufta si ned i nakken på mæ, da forsvant bildet fra netthinna ganske så fort.
Æ hadde ett dypdykk i skattekista mi ett øyeblikk, og ei perle fra sommern fikk ligge øverst og stråle litt..
Ei som tilfeldigvis dukka opp, litt uventa.
Men kjærkommen..ja, det va ho.

No e det snart desember.
Det e snart jul, og barnehjertan glede sæ.
Ei anna perla dukka også opp mens æ hutra mæ inn i vogna, ei fra da æ bodde lengre nord.
En kveld æ kom kjøranes mot bardufoss, vinter, snø, mørkt, og bitanes kaldt..
Og idet æ begynte å kjøre ned fra Andsvatnet, og litt etter toppen, der låg eventyrlandet..
Bardufoss flyplass, opplyst av landingslys, det skinte i rødt, hvitt, blått, det va eventyrlig vakkert..
Kjedelige flyplassen va ikke kjedelig lengre..

Innflyvnings-stripa hadde lys som pulserte, det va farga som fikk reflektert sæ i den hvite snøen.
Den perla e æ egentlig glad æ aldri stoppa og tok bilde av..
Antagelig må man komme kjøranes ned der fra mørket, førr så å få eventyret lagt ut forran sæ førr å skjønne det.
Det e vakkert i mørket også.. når man har ett lys eller flere å se på.
Livet e..
i mørk havkant eller mot en flyplass...