Tankan flyr

De flyr med vindkastan ute.
Det e tirsdag, det e snart fridaga, det e bare nån få daga med jobb, så skal æ hjem tell ulvehiet.
I dag, så ser æ ut på havet, æ høre vindkastan friskne tell, æ ser havet kruse sæ.
Det e grått, med en anelse blått i.
Himmelfarga e grå, litt sånn grått uten farge...

Æ venta...
På daga med å gjøre ingenting, daga der æ kan roe ned.
Det trengs.
Skuldra knurre, og overkroppen knurre.
Æ hiv innpå en nitro og tvinge mæ sjøl tell å ta det rolig om dagen.
Verden går ikke under om æ ikke har turbo-tempo.
Og æ vente...

Tankan flyg høyt, og langt..
Av og tell så har de vingan tell en liten småfuggel, de svinge innom kratt og kjerr, mellom trange passasja og lavt mot bakken.
Så får tankan vingan tell en større fugl, og de stig med vind og vær.
Tankan flyg høyt, og vidt, vindbåren  opp dit kun ørna holde følge..
Der oppe e gleden stor over at man ser, man får oversikt, og man får på en måte beina på jorda.
Det e lettere å se det som e viktig når man ser hele bildet, ikke sant?

Tankan skal få sirkle på luftstrømman, oppe der det e kun suset av luft som forstyrre stillheta.
Imens kan æ takke førr en dag, æ takke førr de små tingan som gir så mye, æ takke førr muligheten tell å glede mæ over så mangt og så mye.
Livet e sterkt, det e fullt, det e fylt med alt som gir meining.
Der oppe, i suset av vindstrømman, der ser man det.
Der kan man være sårbar, der kan man være sterk.
Tankan mine flyr ofte over fjellan, over grensa som ikke vises, de finn veien dit hjertet mitt e.
Vingan e heldigvis sterk nok tell å fly langt...

Livet e..
også når tankan får luft nok..