Ei lys fremtid i mørket

Sånn ser æ på det.
Vi e på tur inn i den mørkeste tia, november og først i desember.
Det vil bli enno mørkere.. dagan blir enno kortere.
Men så, tett før vi gjør oss klar førr nån daga med fred, nån daga med varme og ro, da snur det.
Da snur lyset.
Og vi kan igjen glede oss tell en ny vår, tell lyse daga, tell bittelitt mer varme.

Det gjelde bare å bite sammen tenner og holde ut.
Æ og mange med mæ e ikke spesielt glad i denne årstia, av ulike årsaka.
Men æ glede mæ over seine novemberkvelda med sølvblått månelys, med stjernan som blinke der oppe.
Æ glede mæ over lyden av havet, lyden av vinterhav.
Og æ lagre små øyeblikk innerst inne, små øyeblikk av en rosa himmel mot vinterfjellan.

Æ skal fortsette med å tre perla, ikke helt de samme som æ har tredd på livstråden fram tell no.
De endre sæ med årstia fremdeles.
Men hver eineste ei e verdifull, og hver eineste har samme glansen som alle de æ fant i sommer.
Perlekjedet kan æ ikke vise frem, men æ kan fortelle om det.
Og æ kan håpe at det e flere som samle sæ ett perlekjede på livstråden sin.

Og mens vintern suse en symfoni ute, og kvelden e full av måneskinn, så
klare æ å glede mæ.
Over ei lys fremtid, ei fremtid full av gleden over livet, ett håp om lysere daga, og ett liv som har verdi.
Livet e..
sjøl om lyset e måneskinn..