Det e på tide å takke..

Noen mista ei bestemor i dag.
Noen har mista en bestefar..
Ei mor, bestemor, eller oldemor..
En onkel eller en bror..
Det e sårt, og det e vondt.
Likevel, i enkelte tilfella så e det venta, så det blir ikke det voldsomme sjokket, men det gjør vondt.
Den som har gått bort kommer ikke tellbake, sånn e det bare.

Førr min egen del så alt av besteforeldra borte no, og det gjør ikke så vondt lengre.
Men savnet e der..
Moll-tonan heng i lenge når det e menneska man e glad i.
Og arven æ har fått etter mine besteforeldra e visdom, mye og god visdom.
Dem har ikke blitt borte uten å ha satt spor etter sæ.
Det går lang tid før man glømme følelsen av ei bestemor-hand som stryk kinnet, eller følelsen av å sitte i
ett bestefars-fang..
Æ trur jammen mæ æ va nesten 30 siste gangen æ satt i bestefars-fanget.

Æ høre enno en mild stemme som fortalte om den gang da..
Æ kan av og tell kjenne lukta av blomster som ei bestemor va ekstra glad i, og nesten kjenne lukta av ho.
Og likevel, så e savnet der enno.
Ønsket om å få nån tima tell ilag e der enda.

Vi som kommer etter, e lite flink tell å huske å takke.
Vi kan takke førr liv, vi kan takke førr kunnskap, vi kan takke førr så mangt.
Det e så lett å glemme at det  ligg ett liv bak dem som går bort, alle tankan demmes, håpan, trua på
morradagen, skuffelsa og sorga dem har hatt.
Demmes liv har i mange tilfella vært forma tell vårres foreldra, og deretter oss.. vi tar det videre til vårres unga og barnebarn.
Vi kan takke mange for det vi har, men det e kanskje også greit å takke livet, og livan som va før oss?
Savnet blir tell glede en dag..
Langt fram i tid.
La oss huske å takke mens vi kan.

Nån tok sæ tid..

I dag la æ ut en link på boka.. om ei lita jenta som mista en venn.
En hund.
Æ såg på bildet først, men syns vel ikke det va så veldig spesielt at det gjorde nåkka.
Men så tok æ mæ tid tell å lese det som sto under..
Og endte opp med tåra i øyan.

Det skal innrømmes at det skal nåkka tell.
Såpass hardhuda e man blitt at det e kun spesielle ting som får mæ tell å reagere såpass sterkt.
Æ blei ikke så betatt av jenta som mista en hund på 14 år, da e hundan veldig gammel, og
ofte såpass syk at de kan få slippe.
Det va heller ikke det at mora hjalp ho å skrive ett brev tell Vårherre, eller at dem sendte det i posten.

Det som fikk mine tåra tell å sprette fram, va svaret.
Noen, ingen vet kem, hadde tatt sæ tid tell å lese brevet fra jentungen, og å svare på det.
Noen hadde brukt litt tid, og bittelitt penga på å trøste ei lita jente.
Nån som antagelig har funne ut at enkelte ting kan man bruke litt energi på.
Det fins enno menneska som leve med hjertet.
Og det som fikk mæ i kne, va den setninga om at jenta hadde ei fantastisk mor, som brydde sæ.
Nån der ute i verden hadde sett det som låg bak ett lite brev, adressert tell himmelen.

Ett medmenneske, med hjerte av gull, og ei sjel som enno leve..
Vi kan kalle det oppspinn, eller bare fri fantasi så mye vi vil, men så lenge
sånne ting enno makte å bevege oss, så e det håp.
For de som fikk den pakken fra "Gud", førr jentungen som fikk lære at det fins nåkka godt der ute,
det e håp førr den som skreiv det ned, og det e håp førr de som delte linken sånn at det endte opp her.
Det e enno håp førr oss som lar oss bevege av ei sånn historie.
Det e det æ håpe på.
At det fins sånt i oss alle.
Det e sånt æ ser etter..
Og alt det bare for at nån viste litt hjertelag.. og tok sæ litt tid.

Ikke barnslig men veldig.....

Æ finn ikke ordet.

Æ e barnslig.

På en måte.

Fingran leve sitt eget liv, der dem dansa over tastan, og historian må ut.

Æ skriv enda om han Smutt.

Den lille figuren som plaga mæ tell æ begynte.

Og når æ har hatt ett opphold på nån tima, så begynne han igjen! 

Nye ting rulla fram over netthinna, nye plassa, nye kommentara, nye historia som bare må fortelles.

de siste dagan har æ rømt huset, uten laptop, førr å få fred!

Men ka hjelpe det når han hyle mæ i øran , sånn omtrent hvertfall!

Ei historia førr unga! 

Det siste æ hadde tenkt mæ å gjøre her i livet, jo det sitt æ å plages med.

Plutselig dukka det mennesket opp som kan tegne figuren, fra det store intet!

Og når æ fortell korr han bor, ja da førtell ho at den plassen fins!

Ho vet godt korr den rota e..

Ho e kunstnerisk, og æ har kjent ho nesten heile livet uten å vite det om ho..

Æ gremmes...

Men så skal det sies at akkurat det å tegne ting fra historia, det må nesten ett menneske som e mykkje ute i naturen gjøre.

Nån som ser med hjertet det som e ute.

Ei som ser dyran, som faktisk kan være litt barnslig ho også..

Æ e ikke barnslig, sånn meir enn normalt, men no e det jaggu sånn at æ begynne å lure.

Æ omgås skognissa, elg, rev, sjur, og anna eventyrfigura hele dagen, og enda e det en haug med figura æ ikke har fått nevnt enda.

Nån vil ha historia si fortalt, uansett ka æ vil!

Æ knurre.. og protestere.. og plages.. og skriv!

Æ e på tur inn i barndommen med stormskritt, med ville protesta.

Takk og pris førr at det e kor-øvelse i dag si æ bare..

Så får æ kanskje fred den stunda.

Kanskje...

Høstsymfonien..

Den hørte æ her om dagen..
Det rasla, det hviska, det susa, det va en mengde med lyda.
Ikke sånn at man måtte holde førr øran, det va mer sånn at man måtte lytte.
Lauvet hvirvla opp og leka strykera, greinan som gnissa va en cello som laga en sår tone..
Og enkelte vindkast kom som fagotta gjennom trærne..

Sjøen leka ei harpe, det va en spesiell tone i vannet.
Og på bakken rusla det en haug med strykera, i alle varianta.
Hovedtemaet va litt sårt, lyden av ei feiring som blei avslutta..
Fjellan slo an den dypeste av de dype tonan, og laga variasjonan tell
vårherres orkester.
Æ kunne nesten se han, med dirigentan sin kjente positur, bare at no va det naturen som sku få lage lyd.

Det e vakkert, vakkert førr øran når man bare lytte.
Grunntona i moll, som fargan på grantrærne.
Mørkebrune dype saksofona, eller de lysgrå tonan fra ei tverrfløyte..
Bølgeslagan som e naturens egne tromma, ikke alltid den faste takta,
men den takta som va skreven førr symfonien.
Legg tona tell fargan, eller fargan på instrumentan, og la mestern sjøl få dirigere..
da blir det best...

En stol, ett bord og ett lys.. og ei bok.

En stor lenestol.

Ett rundt bord med en kvit duk på, med ett tent lys.

Og ei bok som e oppslått..

Ett syn æ har sett førr mæ no nesten hver dag. 

Det ligg ett pledd over det ene armlenet.

Kofførr æ ser det, det ane æ ikke. 

Men det kommer tellbake med jevne mellomrom, nesten sånn at det e plagsomt.

Antagelig e det nåkka æ har sett i en film som ligg i underbevisstheta og gnage.

Det skjer ofte at æ får sånne bilda på hjernen.

Eller den mer kjente: "fått en sang på hjernen"greia..

vi får det alle sammen.

Det handle ikke om å få dilla på nåkka, det e meir sånne ting vi like vi får dilla på.

Men å få en sånn sak på hjernen e egentlig bare plagsomt.

Antagelig gir det sæ om ei stund, det må vel bare skrives ut av hodet mitt, sånn som endel

andre ting som feste sæ.

De siste daga har æ oppholdt mæ ved maskina, skriving tar tid har æ oppdaga hvertfall.

Enkelte fingra vil ikke fungere, så da blir det mye retting.

Men, sånn e det.

Ute har stort sett lauvet ramla av trærne, det e de sedvanlige trassige ospen som hold igjen tell

siste slutt, knallgule blad rasla enda i skogen.

Ospa e den siste som kommer med lauvet, og den siste som slipp det om høsten.

Stridig tell det siste..

No e det ospa, og furu og gran som får gi farge tell naturen, samt lyng og mose.

Og jammen har æ sett nån andre fargeklatta langs veian..

Gule, oransje og røde valmua står enno og trasse mot årstia enkelte plassa.

Ikke høre dem til i faunaen vårres, ikke burde dem være der, men på en måte e æ glad de e kommet.

Dem e vakker...

Kanskje burde man hatt valmuan i en vase på det bordet.. førr å lyse opp når stearinlyset har brent ned?

Æ ser det bildet i svart\hvitt, valmua kan man ikke se anna enn i farga.

Av og til e trassen det som gir fargan vi treng.

Også i ett svart\hvitt-bilde. 

Sånn va det..

I dag, og i nån daga så har det vært endel på nettet om å gi blod,
eller ryggmarg, eller stamcella, og sånn diverse.
Førr min egen del så e nok det toget gått, æ e førr gammel, og har røyka litt førr mye
de seinere år, samt endel andre ting som tatoveringa etc tilsi at æ e ikke den perfekte donor førr nåkka som helst lengre.
Men, æ har nåkka å donere, som æ kan gi tell hvem som helst.
Kunnskapen om å være i en donorfamilie.
Æ vet korrsen det e å si ja tell donering.

Forskjellen e ikke så stor som mange vil ha det til, fra hjerte tell ryggmarg..
Den store forskjellen e at man tar avgjørelsen sjøl når det handle om å gi blod, eller frisk ryggmarg tell nån med kreft for eksempel.
Koffør e det så vanskelig å melde sæ?
Blodbankan skrik etter mer blod, kreftpasientan dør stille..
Og vi???
Jo vi trekke oss telbake, unnskylde oss med at vi ikke e frisk, eller røyka eller ikke har tid..
No e det blitt sånn at det e kun når det gjelde oss sjøl at vi bryr oss, og da mene æ sånn virkelig bryr oss.

Og i mellomtia så ligg det en liten unge en plass og dør stille, ei mor fortvile førr at ho ikke får se ungan sine bli voksen, eller en far fortvile førr at han ikke får gjort nok førr sine små før han e borte.
Og naboen e full av sympati- dem e full av medfølelse.. men ikke nok tell å dra førr å sjekke om dem kan gi liv tell han med kreft.
Ikke nok tell å gi den halve litern med blod som kan berge deres egne unga om nåkka skjer.
Æ e dessverre blitt førr gammel.
Men æ vet ka det vil si å gi.
Ingen av oss blir ett mindre menneske av å gi litt av overskuddet vårres.

Det e i bunn og grunn trist å se at det må komme nødrop i avisa, eller på facebook førr at vi skal reagere.
Vi e kommet dit at vi må se ett ansikt førr å begynne å tenke.
Æ blir litt fortvila, på den syke sine vegne, på familie, på alt som følge med.
Vi e så altførr mye oss sjøl nærmest, og det blir for få sånne opprop, som får oss tell å våkne.
I dag har æ kjent litt etter på korrdan det va å være donor...
Mitt håp e at nån flere kan bli det samme, sjøl om det e bare som blod-giver.
Det e verdt like mye.
Ikke vent tell det blir din nærmeste som må ha hjelpa førr å berge livet.
La heller den som e sjuk få fortelle historia si seinere, den om ett lite mirakel..
La nån andre få avslutte med å si at: sånn va det...

39 varme grader..

Bakom ett hus fins det en liten oase.

En veranda, med planta, blomster, bord og benka.

Litt sånn inni en krok der bak huset.

Og ett boblebad.

Med vann som holdt ca 39-40 grader i går kveld.

Vi tente en hel haug med stearinlys, oljelampa og satte dem utover siden det e ganske mørkt bak huset.

Det va bortimot vindstille, og en minusgrad ute, og stjerneklart..

Og ett vanvittig fantastisk nordlys som flamma over himmeln...

Det va liksom ikke ett alternativ å sitte inne i går kveld, det va en kveld førr å krype opp i boblebadet, sette sæ i ett hjørne med ett glass vin, og legge hodet bakover på kanten førr å se opp.

En sein høstkveld, kaldt ute, men varmt i badet..

Da e det ikke fristanes å gå opp derfra igjen.

Det blei seint, veldig seint.

Man kan ikke bare krype opp igjen etter en liten time når alt e så flott som det va.

Vi fikk ikke beholde nordlyset så veldig lenge, men det gjorde kvelden tell nåkka helt spesielt.

Æ skal skrive under på at æ va nesten fullstendig trutna når æ gikk førr å finne senga, lykkelig over å ha nære goe venna som vil dele tia si, dele natta si, dele humor og skape sånne minna.

Det dampa av oss når vi va nødt opp av vannet av og til, æ fikk en hjertelig kompliment: 

"du se nykokt ut".

Man småsprang på tærne over platten ute, påpasselig førr ikke å skli på rimet.

I bare en liten bikini så blir det fort kaldt, det skal æ skrive under på!

Dampen sto opp fra boblebadet tell langt over hustaket, og musikken sto på.

Ett glass med rødvin blei tell nån flere, og vi blei temmelig flirfull og fjottat oppi vannet.

Men du verden så godt før kropp og sjel..

I dag e æ i ett salig humør, helga har vært så utrulig god på alle måta.

No bare gleda æ mæ tell neste gang vi skal kose oss oppi 39 varme grader, og se naturen gjøre sæ klar førr 

vintern.

Livet e..

Og av og tell e livet litt ekstra.