Ett rundt bord med en kvit duk på, med ett tent lys.
Og ei bok som e oppslått..
Ett syn æ har sett førr mæ no nesten hver dag.
Det ligg ett pledd over det ene armlenet.
Kofførr æ ser det, det ane æ ikke.
Men det kommer tellbake med jevne mellomrom, nesten sånn at det e plagsomt.
Antagelig e det nåkka æ har sett i en film som ligg i underbevisstheta og gnage.
Det skjer ofte at æ får sånne bilda på hjernen.
Eller den mer kjente: "fått en sang på hjernen"greia..
vi får det alle sammen.
Det handle ikke om å få dilla på nåkka, det e meir sånne ting vi like vi får dilla på.
Men å få en sånn sak på hjernen e egentlig bare plagsomt.
Antagelig gir det sæ om ei stund, det må vel bare skrives ut av hodet mitt, sånn som endel
andre ting som feste sæ.
De siste daga har æ oppholdt mæ ved maskina, skriving tar tid har æ oppdaga hvertfall.
Enkelte fingra vil ikke fungere, så da blir det mye retting.
Men, sånn e det.
Ute har stort sett lauvet ramla av trærne, det e de sedvanlige trassige ospen som hold igjen tell
siste slutt, knallgule blad rasla enda i skogen.
Ospa e den siste som kommer med lauvet, og den siste som slipp det om høsten.
Stridig tell det siste..
No e det ospa, og furu og gran som får gi farge tell naturen, samt lyng og mose.
Og jammen har æ sett nån andre fargeklatta langs veian..
Gule, oransje og røde valmua står enno og trasse mot årstia enkelte plassa.
Ikke høre dem til i faunaen vårres, ikke burde dem være der, men på en måte e æ glad de e kommet.
Dem e vakker...
Kanskje burde man hatt valmuan i en vase på det bordet.. førr å lyse opp når stearinlyset har brent ned?
Æ ser det bildet i svart\hvitt, valmua kan man ikke se anna enn i farga.
Av og til e trassen det som gir fargan vi treng.
Også i ett svart\hvitt-bilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar