Nån tok sæ tid..

I dag la æ ut en link på boka.. om ei lita jenta som mista en venn.
En hund.
Æ såg på bildet først, men syns vel ikke det va så veldig spesielt at det gjorde nåkka.
Men så tok æ mæ tid tell å lese det som sto under..
Og endte opp med tåra i øyan.

Det skal innrømmes at det skal nåkka tell.
Såpass hardhuda e man blitt at det e kun spesielle ting som får mæ tell å reagere såpass sterkt.
Æ blei ikke så betatt av jenta som mista en hund på 14 år, da e hundan veldig gammel, og
ofte såpass syk at de kan få slippe.
Det va heller ikke det at mora hjalp ho å skrive ett brev tell Vårherre, eller at dem sendte det i posten.

Det som fikk mine tåra tell å sprette fram, va svaret.
Noen, ingen vet kem, hadde tatt sæ tid tell å lese brevet fra jentungen, og å svare på det.
Noen hadde brukt litt tid, og bittelitt penga på å trøste ei lita jente.
Nån som antagelig har funne ut at enkelte ting kan man bruke litt energi på.
Det fins enno menneska som leve med hjertet.
Og det som fikk mæ i kne, va den setninga om at jenta hadde ei fantastisk mor, som brydde sæ.
Nån der ute i verden hadde sett det som låg bak ett lite brev, adressert tell himmelen.

Ett medmenneske, med hjerte av gull, og ei sjel som enno leve..
Vi kan kalle det oppspinn, eller bare fri fantasi så mye vi vil, men så lenge
sånne ting enno makte å bevege oss, så e det håp.
For de som fikk den pakken fra "Gud", førr jentungen som fikk lære at det fins nåkka godt der ute,
det e håp førr den som skreiv det ned, og det e håp førr de som delte linken sånn at det endte opp her.
Det e enno håp førr oss som lar oss bevege av ei sånn historie.
Det e det æ håpe på.
At det fins sånt i oss alle.
Det e sånt æ ser etter..
Og alt det bare for at nån viste litt hjertelag.. og tok sæ litt tid.