Høstsymfonien..

Den hørte æ her om dagen..
Det rasla, det hviska, det susa, det va en mengde med lyda.
Ikke sånn at man måtte holde førr øran, det va mer sånn at man måtte lytte.
Lauvet hvirvla opp og leka strykera, greinan som gnissa va en cello som laga en sår tone..
Og enkelte vindkast kom som fagotta gjennom trærne..

Sjøen leka ei harpe, det va en spesiell tone i vannet.
Og på bakken rusla det en haug med strykera, i alle varianta.
Hovedtemaet va litt sårt, lyden av ei feiring som blei avslutta..
Fjellan slo an den dypeste av de dype tonan, og laga variasjonan tell
vårherres orkester.
Æ kunne nesten se han, med dirigentan sin kjente positur, bare at no va det naturen som sku få lage lyd.

Det e vakkert, vakkert førr øran når man bare lytte.
Grunntona i moll, som fargan på grantrærne.
Mørkebrune dype saksofona, eller de lysgrå tonan fra ei tverrfløyte..
Bølgeslagan som e naturens egne tromma, ikke alltid den faste takta,
men den takta som va skreven førr symfonien.
Legg tona tell fargan, eller fargan på instrumentan, og la mestern sjøl få dirigere..
da blir det best...