Sånn va det..

I dag, og i nån daga så har det vært endel på nettet om å gi blod,
eller ryggmarg, eller stamcella, og sånn diverse.
Førr min egen del så e nok det toget gått, æ e førr gammel, og har røyka litt førr mye
de seinere år, samt endel andre ting som tatoveringa etc tilsi at æ e ikke den perfekte donor førr nåkka som helst lengre.
Men, æ har nåkka å donere, som æ kan gi tell hvem som helst.
Kunnskapen om å være i en donorfamilie.
Æ vet korrsen det e å si ja tell donering.

Forskjellen e ikke så stor som mange vil ha det til, fra hjerte tell ryggmarg..
Den store forskjellen e at man tar avgjørelsen sjøl når det handle om å gi blod, eller frisk ryggmarg tell nån med kreft for eksempel.
Koffør e det så vanskelig å melde sæ?
Blodbankan skrik etter mer blod, kreftpasientan dør stille..
Og vi???
Jo vi trekke oss telbake, unnskylde oss med at vi ikke e frisk, eller røyka eller ikke har tid..
No e det blitt sånn at det e kun når det gjelde oss sjøl at vi bryr oss, og da mene æ sånn virkelig bryr oss.

Og i mellomtia så ligg det en liten unge en plass og dør stille, ei mor fortvile førr at ho ikke får se ungan sine bli voksen, eller en far fortvile førr at han ikke får gjort nok førr sine små før han e borte.
Og naboen e full av sympati- dem e full av medfølelse.. men ikke nok tell å dra førr å sjekke om dem kan gi liv tell han med kreft.
Ikke nok tell å gi den halve litern med blod som kan berge deres egne unga om nåkka skjer.
Æ e dessverre blitt førr gammel.
Men æ vet ka det vil si å gi.
Ingen av oss blir ett mindre menneske av å gi litt av overskuddet vårres.

Det e i bunn og grunn trist å se at det må komme nødrop i avisa, eller på facebook førr at vi skal reagere.
Vi e kommet dit at vi må se ett ansikt førr å begynne å tenke.
Æ blir litt fortvila, på den syke sine vegne, på familie, på alt som følge med.
Vi e så altførr mye oss sjøl nærmest, og det blir for få sånne opprop, som får oss tell å våkne.
I dag har æ kjent litt etter på korrdan det va å være donor...
Mitt håp e at nån flere kan bli det samme, sjøl om det e bare som blod-giver.
Det e verdt like mye.
Ikke vent tell det blir din nærmeste som må ha hjelpa førr å berge livet.
La heller den som e sjuk få fortelle historia si seinere, den om ett lite mirakel..
La nån andre få avslutte med å si at: sånn va det...