Det e på tide å takke..

Noen mista ei bestemor i dag.
Noen har mista en bestefar..
Ei mor, bestemor, eller oldemor..
En onkel eller en bror..
Det e sårt, og det e vondt.
Likevel, i enkelte tilfella så e det venta, så det blir ikke det voldsomme sjokket, men det gjør vondt.
Den som har gått bort kommer ikke tellbake, sånn e det bare.

Førr min egen del så alt av besteforeldra borte no, og det gjør ikke så vondt lengre.
Men savnet e der..
Moll-tonan heng i lenge når det e menneska man e glad i.
Og arven æ har fått etter mine besteforeldra e visdom, mye og god visdom.
Dem har ikke blitt borte uten å ha satt spor etter sæ.
Det går lang tid før man glømme følelsen av ei bestemor-hand som stryk kinnet, eller følelsen av å sitte i
ett bestefars-fang..
Æ trur jammen mæ æ va nesten 30 siste gangen æ satt i bestefars-fanget.

Æ høre enno en mild stemme som fortalte om den gang da..
Æ kan av og tell kjenne lukta av blomster som ei bestemor va ekstra glad i, og nesten kjenne lukta av ho.
Og likevel, så e savnet der enno.
Ønsket om å få nån tima tell ilag e der enda.

Vi som kommer etter, e lite flink tell å huske å takke.
Vi kan takke førr liv, vi kan takke førr kunnskap, vi kan takke førr så mangt.
Det e så lett å glemme at det  ligg ett liv bak dem som går bort, alle tankan demmes, håpan, trua på
morradagen, skuffelsa og sorga dem har hatt.
Demmes liv har i mange tilfella vært forma tell vårres foreldra, og deretter oss.. vi tar det videre til vårres unga og barnebarn.
Vi kan takke mange for det vi har, men det e kanskje også greit å takke livet, og livan som va før oss?
Savnet blir tell glede en dag..
Langt fram i tid.
La oss huske å takke mens vi kan.