Puppa mæ her, og puppa mæ der...

Ikkje om æ blir hundre år kommer æ tell å forstå den der puppetingen..
No e de fleste av oss dama utstyrt med så ymse av sorten.
Nån e diger, nån e små, nån peike rett ut, og nån heng godt nedpå mageskjinnet.
De fins i alle forma og varianta, likevel så har de alle kun en misjon. Dem e kun der førr at man ska kunne fore en baby..
Så enkelt, og så kjedelig.
Ei skinnfilla med melkekjertla..

Førr min egen del så e æ ferdig å bruke mine, ungan fikk det som va, og resultatet blei hos mæ som
hos mange andre som amma, ett par vrengte baklomma.
Ikke blei de nåkka større enn før, ikke nåkka mindre.
Ikke har æ nå ønske om større puppa heller, æ huske enno korr tungt det va mens æ amma og såg ut som ho Dolly Parton.
Absolutt alle som har fjerna dela av fronten har min fulle sympati, du verden kor det slit på skuldra og nakke når du har 3 kilo henganes framme på kroppen.
At mannfolk e så opphengt i en matstasjon e egentlig litt arti.
Kommer det ei dama seilanes med cup dd eller større, ja så e det alltid nån som blir blank i auan, får hengekjeve med innlagt sikling, og som slit med å sjå dama i auan.
I løpet av mine år bak en bardisk har æ sett det mange ganga, og æ drar på smilebåndet hver gang.
Tell og med æ skjønne at det e nåkka som ligg i genan på den mannlige delen av folket, reproduksjon, mating, videreføring av gena og denslags kan forklare en del.

Ja ja.. ei skinnfilla e og blir ei skinnfilla.
Uansett om det e på størrelse med en håndball, eller om det e i kategorien "både lang og tynn", eller
nesten fraværanes.
Det har blitt fødd opp mykkje bra folk på en a-cup..

Du verden..

Søndag og finvær.
Det kan nesten ikke bli bedre.
En heil verden som venta på å bli erobra, overvunne, oppdaga.
Og ett pågangsmot som mest sannsynlig e større enn vettet.
Æ e klar!! Bring it on!
Eller va det no sånn det va egentlig?
Korr mange av oss e det som e klar førr alt, tell enhver tid?
Ikke æ hvertfall.
Kanskje andre e det, men det får da være grenser førr ka ei halvgammal kjerring ska være med på..

Ja, særlig!
Om ikke anna så har æ ikke mista trua på å kaste mæ ut i livet med en lørvat fallskjerm, sjøl om at æ e blitt feig nok tell å sjekke ka æ lande på.
Denne dagen skal få være en sånn dag der æ søndage, med familie og venna, hunda og kos.
I morra??
I morra e det atter en dag, uten ostepop eller fallskjerma..

Blir vi huska ska tru??

Det grubles og tenkes..
I dag sku det egentlig vært bursdagsfeiring i familien.
Det blir det ikke, men ei stille markering hos kver og en av oss blir det nok.
Sånn har åran blitt, og sånn har livet blitt, uansett ka vi sa og ville sjøl.
Æ har mange ganga tenkt på akkurat det, ka slags ettermæle kommer man sjøl tell å få?
Det e en av de tingan man ikke har kontroll over, uansett ka som skjer.
Muligens e det like greit, æ e ikke så sikker på at æ vil vite ka andre egentlig tenke.
Ikke har man vært verdens snilleste, ikke har man lagt igjen de store sporan etter sæ, og ikke blir det den store arven heller.
Om det no va sånn at man blei huska førr å være en kranglefant, ja så e det ingen krise..
Blir man huska førr å ha ett godt hjerte, ja da skal man egentlig være fornøyd.
I endel år har æ sjøl tatt mæ sjøl i å være nåkka besk, ikke bestandig like "snill", heller ikke like oppmuntranes bestandig.
Det har skjedd at æ har glefsa der æ burde ha vist litt forståelse, æ har ikke vært like tålmodig bestandig.
E det det som kommer tell å bli tatt fram når æ har parkert tøflan sjøl?
I bunn og grunn så e det ikke så viktig, sålenge æ ikke blir huska førr å være kjedelig.

Nån spor sett man etter sæ om man vil eller ikke, på godt og vondt.
Sålenge det enno e nån som huske kem man har vært, ja, da e ikke sporan utviska.
Æ har mange ganga gått på en kirkegård, lest navn og dato, og undra mæ på kem det va som låg der, ka slags liv de fikk, historia demmes.
Ukjente navn, ukjente historia..
Men ikke mindre verdt enn det livet vi sjøl leve no, bare ett anna liv.
Nån liv blei lang, nån blei kort, og enkelte kan man lese dramatikken i livslengden demmes.
De aller minste inneholde sine historia, ikke glømt, ikke gjømt.
Æ velge å dele minna her inne, nån e sår, nån e vond, nån e full av humor.
Og så lenge æ har evne tell å trøkke på tastan, så gir æ glimt ut tell verden, glimt av de æ huske.

Vi blir nok huska, om ikke anna så førr at det enno e nån som dele videre sine glimt, om oss, og om livet.
Kanskje e det nån som om hundre år sitt sånn som mæ, og skriv: Livet e..

Og som lure på om de blir huska.
Æ velge i min blåøyde blondineverden å tru at det blir vi.

Trettiognåkka!

Som ho sa.. ho va trettiognåkka!!
Æ e da trettifemten.
Og trives med det..
Det e fredda, og i dag viftes det med ostepopen trur æ.
En alldeles nydelig dag, med sol og blå himmel, sjøl om blåfarga va nåkka bleik.
Mens æ rusla rundt på gulvet så titta æ ut vinduet, og ser sola lyse op trærne ute.
Sånt gjør nåkka med en frossen nordlending...


I toppen av ei buska her ute satt det ikke mindre enn tre småfugla, vagla på hver si syltynne grein og sola sæ.
Dompap i sol..
De røde brystfjæran fikk vinterglansen i solskinnet, der de satt vendt mot sola.
Vakkert..
Så vakkert at man blir litt trang i halsen.
Det e kaldt ute, men likevel, man glemme kulde når det medføre gleden over småfugla i sola.
Æ innrømme glatt at det e lenge siden æ har bitt mæ merke i nåkka så enkelt som småfuglan.
Kanskje æ måtte bli trettifemten førr å se dem også med hjertet?

På en sånn dag som i dag så blir de små tingan stor, og æ takke førr et liv som har lært mæ gleden over det små.
Min rikdom e fortsatt ikke økonomisk, men store gleda over små ting, samt rikdommen over å ha så mange å få være glad i.
Det e godt, det e av og tell vondt, det e høgt oppe og langt ned, men det va det æ fikk..
Livet E..
Også når man e trettifemten.

En helt vanlig dag?

Eller e hver dag en helt vanlig dag, sånn uansett ka som skjer?
Akkurat det der blir æ aldri klok på.
Det e lenge siden æ følte at æ hadde nåkka fornuftig å si, så det har vært stilla fra dennan kanten.
Det e fortsatt sånn, at om æ ikke kan holde mæ tell det som e en smule positivt, ja, da hold æ heller stilt.
Ikke alt e herlighet og glede, men det e greit å holde gjørmet førr sæ sjøl.
Desembern kom og gikk, med nån høydepunkta, takk og pris.

Det aller største høydepunktet før jul må ha vært julekonserten med koret, trur æ.
Når vi i koret gjorde vårres beste, og vi ser dirigenten vårres lyse av tilfredsheta, da vet vi at vi har gjort det ho ville.
Vi sang.
Vi gleda oss over publikum.
Vi grua oss, svetta, flira, kosa oss, og vi fikk høytids-stemning.
Vi hadde hjertebank, og vi sukka letta når ting gikk bra.
Ære være ho Paro, som har trua på oss, og som driv oss tell å strekke oss mye lengre enn vi trur sjøl vi kan...
I det lange løp e det vel sånne ting som gjør oss alle tell ett litt bedre menneske, nemlig nån som har trua på oss, og som driv oss fremover?

Jula kom, med familie, glede, unga, venna, litt drama, og veldig mye uventa hygge.
Man vet at ungan har kosa sæ, når facebookstatusen etterpå e " beste jul og nyttår ever".
Livet e snilt, stille og rolig, men snilt.
Her i gården e det ingen ville nyttårsforsetta, bare en stille erkjennelse av at livet e.. fortsatt.

No e mye av de første planan unnagjort, og æ ser fremover.
Fredagan kommer og går, æ vifta med ost og rope at det e fredda, men ende opp med kos uten kims eller nåkka i den duren.
Ja ja.. i morra e det atter en ny fredag, æ trur æ skifte ost dennan uka, kanskje det hjelpe??
Nytt år, nye muligheta, uansett om man e gift eller singel, sa en klok venn av mæ en gang.
Æ får fortsette og vifte med osten, så får vi se ka som dukke opp først.
Sånn på en helt vanlig dag..

Tirsdagstankan før jul..

Det e ei stund sia sist..

Det e blitt nevnt før, enkelte ganga har æ ikke så mye å dele med verden.

Ikke sånt som skal ut i det offentlige rom hvertfall.

Så da e det bedre å sitte på fingran, heller enn å skrive nåkka man angre på senere.

Det har vært daga der man har dykka ned på dypet, følt på det kalde og svarte våte bunnlause, 

og det har vært daga i flo-målet, der isvannet bare såvidt har nådd opp i fotsporan.

Likevel, på tross av at man fikk lære ei kraftig lekse, så e æ på en måte mer takknemlig enn nåkka anna no.

Det e blitt sagt tell det kjedsommelige at "Livet e.."

Men sånn e det bare.

Den aller største klokskapen e etterpå-klokskapen.

Og æ har lært at magefølelsen min e faktisk tell å stole på.

Man lære av alt...

Det har vært ett merkelig år det her.

Så da sitt æ her da, litt klokere, litt mer arrat, og evig takknemlig førr det æ har.

Unga, familie, nære venna, menneska som gir av sæ sjøl..

Omtanke og omsorg, ikke sånn at man kveles av det, bare sånn som varme.

Den såkalte "smør-krisa" gjør at man himla med auan, du verden så lite sånt betyr.

Adventstia har blitt nåkka anna no, enn ett evig renn på butikkan etter julegava og stress.

En konsert med koret mitt ga ett pusterom, ettertanke, og en påminnelse om ka som e viktig.

Så på en tirsdagsformiddag så e faktisk takknemligheta større over det æ har, enn tanken på det æ ikke har.

Æ venta også.. på en sønn.

Æ venta på at livet ska bli litt enklere..

Det æ slippe å vente på e det æ alt har, nemlig rikdommen som venna og familie e.

Livet e.

Det e i bunn og grunn nok akkurat no. 

Stormvalsen

Vi e blitt lova storm.
Og på tross av at det fins nån som trur æ e gal, så e æ glad førr det.
Man må ut førr å kunne se og føle været..
En liten tur ut sa at det brygge opp tell nåkka flott.
Fjorden vise tenner, den glefse og rulle, og i dag e det hoggtennern den vise frem.
På andre sia av veien satt en ravn i ei vindskjeiv buske, den såg heller mistrøstig ut stakkar.

I mellom vindkulan hørtes lyden av nån måsa som skreik klaganes, antagelig så har de tatt tell vett
og har landligge de også.

I nån grantrær her borte har sjura laga sæ reir ganske høgt, men det e vel som vanlig, det sjura bygge opp, det må det en orkan tell førr å rive ned.
Grantrærne e brukbart stor, så de gynga og dansa med vindkastan, stormvalsen har de tatt før ser det ut som.
Også en sein høststorm har lyd, det huije, pip, plystra og dura i trærne.
Det e liksom ikke tvil om at naturen e klar over ka som kommer, man kan føle at livet ute har trekt pusten og stålsatt sæ i påvente av de neste timan.
I løpet av den siste timen har det regna, hagla, blåst, det har vært gråsvarte skya, lysgrå himmel, og no sist, ett gløtt av blå himmel der oppe.

Æ glede mæ tell å se ka som kommer..
Sist æ va lova en storm, så blei det knapt nok en stiv kuling,da må æ innrømme at æ blei direkte skuffa.
Dog, bølgan fra ett rasanes hav slo inn over land, illsint bølgekraft som dansa sæ innover fra storhavet.
Det e å håpe at man får oppleve det igjen, krafta fra havet kan ta pusten fra en stakkar.
Illsint storhav, bølga som vise muskla, natur som kreve at vi vise den respekt..
Og, i åsan  eller på mark, der står det store grantrær som danse stormvals...
det e vakkert...