Trettiognåkka!

Som ho sa.. ho va trettiognåkka!!
Æ e da trettifemten.
Og trives med det..
Det e fredda, og i dag viftes det med ostepopen trur æ.
En alldeles nydelig dag, med sol og blå himmel, sjøl om blåfarga va nåkka bleik.
Mens æ rusla rundt på gulvet så titta æ ut vinduet, og ser sola lyse op trærne ute.
Sånt gjør nåkka med en frossen nordlending...


I toppen av ei buska her ute satt det ikke mindre enn tre småfugla, vagla på hver si syltynne grein og sola sæ.
Dompap i sol..
De røde brystfjæran fikk vinterglansen i solskinnet, der de satt vendt mot sola.
Vakkert..
Så vakkert at man blir litt trang i halsen.
Det e kaldt ute, men likevel, man glemme kulde når det medføre gleden over småfugla i sola.
Æ innrømme glatt at det e lenge siden æ har bitt mæ merke i nåkka så enkelt som småfuglan.
Kanskje æ måtte bli trettifemten førr å se dem også med hjertet?

På en sånn dag som i dag så blir de små tingan stor, og æ takke førr et liv som har lært mæ gleden over det små.
Min rikdom e fortsatt ikke økonomisk, men store gleda over små ting, samt rikdommen over å ha så mange å få være glad i.
Det e godt, det e av og tell vondt, det e høgt oppe og langt ned, men det va det æ fikk..
Livet E..
Også når man e trettifemten.