Blir vi huska ska tru??

Det grubles og tenkes..
I dag sku det egentlig vært bursdagsfeiring i familien.
Det blir det ikke, men ei stille markering hos kver og en av oss blir det nok.
Sånn har åran blitt, og sånn har livet blitt, uansett ka vi sa og ville sjøl.
Æ har mange ganga tenkt på akkurat det, ka slags ettermæle kommer man sjøl tell å få?
Det e en av de tingan man ikke har kontroll over, uansett ka som skjer.
Muligens e det like greit, æ e ikke så sikker på at æ vil vite ka andre egentlig tenke.
Ikke har man vært verdens snilleste, ikke har man lagt igjen de store sporan etter sæ, og ikke blir det den store arven heller.
Om det no va sånn at man blei huska førr å være en kranglefant, ja så e det ingen krise..
Blir man huska førr å ha ett godt hjerte, ja da skal man egentlig være fornøyd.
I endel år har æ sjøl tatt mæ sjøl i å være nåkka besk, ikke bestandig like "snill", heller ikke like oppmuntranes bestandig.
Det har skjedd at æ har glefsa der æ burde ha vist litt forståelse, æ har ikke vært like tålmodig bestandig.
E det det som kommer tell å bli tatt fram når æ har parkert tøflan sjøl?
I bunn og grunn så e det ikke så viktig, sålenge æ ikke blir huska førr å være kjedelig.

Nån spor sett man etter sæ om man vil eller ikke, på godt og vondt.
Sålenge det enno e nån som huske kem man har vært, ja, da e ikke sporan utviska.
Æ har mange ganga gått på en kirkegård, lest navn og dato, og undra mæ på kem det va som låg der, ka slags liv de fikk, historia demmes.
Ukjente navn, ukjente historia..
Men ikke mindre verdt enn det livet vi sjøl leve no, bare ett anna liv.
Nån liv blei lang, nån blei kort, og enkelte kan man lese dramatikken i livslengden demmes.
De aller minste inneholde sine historia, ikke glømt, ikke gjømt.
Æ velge å dele minna her inne, nån e sår, nån e vond, nån e full av humor.
Og så lenge æ har evne tell å trøkke på tastan, så gir æ glimt ut tell verden, glimt av de æ huske.

Vi blir nok huska, om ikke anna så førr at det enno e nån som dele videre sine glimt, om oss, og om livet.
Kanskje e det nån som om hundre år sitt sånn som mæ, og skriv: Livet e..

Og som lure på om de blir huska.
Æ velge i min blåøyde blondineverden å tru at det blir vi.