En helt vanlig dag?

Eller e hver dag en helt vanlig dag, sånn uansett ka som skjer?
Akkurat det der blir æ aldri klok på.
Det e lenge siden æ følte at æ hadde nåkka fornuftig å si, så det har vært stilla fra dennan kanten.
Det e fortsatt sånn, at om æ ikke kan holde mæ tell det som e en smule positivt, ja, da hold æ heller stilt.
Ikke alt e herlighet og glede, men det e greit å holde gjørmet førr sæ sjøl.
Desembern kom og gikk, med nån høydepunkta, takk og pris.

Det aller største høydepunktet før jul må ha vært julekonserten med koret, trur æ.
Når vi i koret gjorde vårres beste, og vi ser dirigenten vårres lyse av tilfredsheta, da vet vi at vi har gjort det ho ville.
Vi sang.
Vi gleda oss over publikum.
Vi grua oss, svetta, flira, kosa oss, og vi fikk høytids-stemning.
Vi hadde hjertebank, og vi sukka letta når ting gikk bra.
Ære være ho Paro, som har trua på oss, og som driv oss tell å strekke oss mye lengre enn vi trur sjøl vi kan...
I det lange løp e det vel sånne ting som gjør oss alle tell ett litt bedre menneske, nemlig nån som har trua på oss, og som driv oss fremover?

Jula kom, med familie, glede, unga, venna, litt drama, og veldig mye uventa hygge.
Man vet at ungan har kosa sæ, når facebookstatusen etterpå e " beste jul og nyttår ever".
Livet e snilt, stille og rolig, men snilt.
Her i gården e det ingen ville nyttårsforsetta, bare en stille erkjennelse av at livet e.. fortsatt.

No e mye av de første planan unnagjort, og æ ser fremover.
Fredagan kommer og går, æ vifta med ost og rope at det e fredda, men ende opp med kos uten kims eller nåkka i den duren.
Ja ja.. i morra e det atter en ny fredag, æ trur æ skifte ost dennan uka, kanskje det hjelpe??
Nytt år, nye muligheta, uansett om man e gift eller singel, sa en klok venn av mæ en gang.
Æ får fortsette og vifte med osten, så får vi se ka som dukke opp først.
Sånn på en helt vanlig dag..