Varmen du gir..

Den e førr å nytes.
Du gir varme, ikke bare bokstavelig..
Ord som varme, som ligg som ett lunt teppe rundt mæ.
Ei berøring, ikke så lang bestandig, men nok tell å varme ett hjerte ett øyeblikk..
Du, som bare ser, med de varmeste øyan i verden, du gir varme.

Når det e kjølig e det bare å krype inntil, eller når tvilen om egne tanka snik sæ inn som en is-vind e du der.
Du sende ord mot mæ, ord som ligg og holde kulda unna..
Og du holde rundt, mjukt, vart, tett og inderlig.

Det e godt.
Det e mjuke hender, mjuke ord, en stemme som kan kviskre om natta om det som kommer.
Og sjøl om du e solid som fjellet, så e du full av ett landskap æ vil utforske.
Du, som har ett hav av godhet, som e stødig som fjell, du har også vidda i dæ, mjukt landskap å gå i,
dalføra som e verdt å utforske.
Æ ser en himmel i øyan dine, æ ser nordlyset danse i blikket når du ser på mæ..
Men æ frys aldri..
Æ lengte etter varmen fra dæ, etter lyset du sprer rundt dæ.
Æ vil danse inn i natta, på nordlys og mellom stjernan sammen med dæ...
Du, som tenne varmen bare med å være..
Livet e..
også en sånn varme.

Kveld og mørkt..

Det e sånn tidlig kveld.

Ute e det bekkmørkt, veldig mørkt og svart..
Men ikke helt svart november enno.
Det gjør ikke en døyt...
Førr inni mæ, inni mæ e det lyst, og varmt, og grønt, og sol!
Så enkelt e det..

Håpet e lysegrønt sies det.
Og no skjønna æ kofførr.
Jo, håpet e lysegrønt!!
Og lyst, med solgule kanta og varme!
Hverdagen møtes med glede, med håp om at dagen blir like god som de som har vært,
det gledes stort over enkle ting!
Små steg i ei ny retning i livet, stein på stein bygges en grunnmur, og det kjennes varmt, lyst og godt ut.
Langt der framme hildre det ett liv som æ ønske mæ..

Kanskje har æ ikke landa enno etter turen østover, men det går fint!
Æ kan godt være luftig ei stund tell.
Hverdags-slit tell tross, dagan e god.
Og kanskje blir de bedre, om litt.
Den som ikke gir opp håpet, og e bittelitt tålmodig, det e mæ.
Egentlig litt uvant, når sant skal sies..
Men ei gardin av gult høstløv spredde litt solvarme i en kald og mørk oktober-kveld...
Livet e..
ett lysegrønt håp og gule høstblad...

Geipen henge ganske kraftig..

Ikke pga dagen, men pga i morra.
La det være helt klart, æ vil ikke hjem enno..
En inderlig god dag har det vært, med utflukt tell enno ett fossefall, med tur, med kos, og med ett kaffebesøk hos det som e på tur til å bli familie..
En hund som vil kose, som tigge godbita, og litt godt å spise gjør godt det også.

No bare rase tankan, og det gjelde å finne det som e positivt, men likevel...
Det føles litt som om æ står klar litt ovenfor her, og e klar tell å kaste mæ med nedover:

Av og tell e livet også som ett sånt vannfall, ubønnhørlig, iskaldt og uten følelse førr ka man ønske sæ.

Jo, æ heng litt med geipen, men forsøke likevel å se det positive.
Æ nyt de siste timan..
Og æ huske smaken av en klase tyttebær..

Livet e..
Også når man vil at klokka skal stoppe.

Æ må tilbake dit..

Igjen en fantastisk dag.
Sjøl om været ikke va optimalt.
Æ hadde sett ett bilde hos kjæresten, og ba om at han måtte ta mæ med dit.
Der har vi vært i dag.
Og æ føle at æ må tilbake.
En dag.
Turen langs elva va bare nydelig..
Skog, en sti, og en masse små broer over bekk og små elvefar.
Og ved siden av tordna elva, den store elva.

Brei, vill og vakker kasta ho sæ nedover, med all den styrken ho klarte å vise fram en høst dag.
Og over den sku vi, via ei hengebru.

Men først sku vi rusle gjennom en vennlig skog, ett område som innba tell rekreasjon og det å nyte naturen..

Og så åpna landskapet sæ, og brua va der..

Utsikta va upåklagelig midt på!

En rusletur langs skog, langs elv, langs en gammel arbeidsvei, som elva faktisk va.
Tømmerfløteran har nok hatt sæ nån tura ut i iskaldt elvevann gjennom åran..
Vi skulle tell den gamle kverna lengre ned langs elva, men tok oss tid tell å gå rundt elva istedet førr å kjøre direkte dit.
En tur æ ikke angre på..

Og lengre ned kom den fram, kvern-stua, den æ visste æ måtte se med egne øya.

Den va alltids låst, men æ fikk rusla rundt den, og det va ingen tvil i mi sjel, æ skal tilbake, og æ skal inn der..
Ett sjeldent vakkert minne va det denne dagens utflukt ga, og ei stor perla med vannsprut i kantan, lyden av vann som tordna, og nån tima som ikke bare ga mye mentalt, men også fikk en stakkar tell å huske korrdan det va å ha beina full av melkesyre..
No e det å sortere de indre bildan sammen med de som ble tatt, huske følelsen av skogsstien under skoen, huske lukta av skogen, og følelsen av å ta på en vegg, og kjenne at man må dit igjen..

Livet e..
Også ei gammel kvern drevet av vannkraft.

Det e søtt, og litt bittert lengst bak

Ikke alt e bare søtt og vakkert.
Det e litt bittert, lengst bak på tunga.

Valgan e enkel, skal man kjenne bare på den smaken lengst bak, eller la den bli en del av ett hele?
Ukuelig optimist som æ e, så lar æ det søte få dominere enno.
Æ kan ikke anna.
Fremdeles e det plassa å se, ting å oppleve, steda som må besøkes.
Det som e så rart e at æ føle mæ ikke som en fremmed her.
Store dela av Norge har æ besøkt, og bare noen få plassa har gitt mæ følelsen av "hjem".
Men her, langt, langt hjemmefra, der føles det ikke fremmed.
Ett anna språk, andre skikka, anna valuta, anna natur, forskjellan e så tydelig.
Men likevel e æ på en måte hjemme.
Merkelig følelse...

Æ har sett ett sted ved kysten, ett sted æ har lyst å bygge opp og drive..
Husan snakka tell mæ.
Havet susa og mumla litt nedenførr, bergan låg stille og venta.
Æ har forelska mæ i nån kvadratmeter svensk berg og jord, der mulighetan e enorm.
Typisk mæ..
Å alltid ønske sæ sånne ting som e nesten umulig.
Men så vakkert..

Ett gammelt los-hus.
Og førr ei med saltvann i åran så føltes det som ett hjem.
Det e vakkert her ved kysten, ro, fred førr øya og sjel, uten det dramatiske, forrevne fjell-landskapet som e det man e vant til, og gjespe litt over.
Hjemme-blind, e visst ordet førr det.
Det e der den litt bitre ettersmaken kommer inn, æ vet at det e bare ett besøk, en liten titt inn i ei anna virkelighet, i ett anna land.
Og hjemme venta de vante fjellan, opprevven, med flåg og stup, berg og knausa som stupe rett i havet.
Tell og med havet e saltere og beskere, og kaldere.
Det havet æ har i mæ.
Det som e nærmest, det æ elske mest.

Dagan går så fort her.
Dagan som begynne å få små vana, småting som man glede sæ over.
En titt ut vinduet om morran, på ett tre som sprake av farga.
En stemme som hviske "god morran" sjøl om ingen høre oss.
Små, men store ting.
Perla..
Og det e perla som gnistre og skinn, sjøl uten sol.

Æ tar med mæ vestover nye perla, nye minna, bilda som skal få sin plass.
No, akkurat no så kan æ glede mæ over stubben som sto i skogen og va en del av det store bildet.

Og fremdeles høre æ suset fra stranda, høstlig, og tom..

Jo, livet e..
både søtt og bittert lengst bak.

Hysj!!

Om det no e nån som forstyrre idyllen, så blir det bråk! :)
En fin dag, etterfulgt av en fin sein ettermiddag, og no, mett og god på ett nydelig måltid.
Da passe det bare perfekt å ha en inderlig god kveld med litt tung musikk, Sånn i lett blanding.
Jo livet e..
Med tung bass og gitar-riff av dyktige musikera. :)

Det fins sikkert en lov i mot det!

Æ e helt sikker, om æ leite, så finn æ sikkert en lov mot å ha det så bra.
Det e nesten så æ skjemmes litt..
Å sulle litt førr sæ sjøl, sulle litt rundt sammen med, sulle litt sånn generellt.
Språk...
En ting e hvertfall sikkert, de siste dagan har æ vært nødt førr å forklare ord og uttrykk, sånn som man bruke i det daglige.
Og når det da sitte ett forvirra fjes å ser på mæ, så e det ikke så lett bestandig.
Enkelte ting e jo lettere å forklare enn andre..
Men logikken bak den norske gramatikken trur æ kommer tell å ta ei stund.
Nordnorsk dialektsgrammatikk e jo enno verre.
Det fine e at det blir mye fliring av sånt. :)

Dagan e fin..
I går va vi på skogstur, på leiting etter trakt-kantarell.
Eller, han leita etter sopp, æ spiste blåbær og tok bilda..
Området vi rusla i va i sånn skog som æ e så gla i.
Gran, bjørk, osp, og på bakken mose, gress, lyng og lav.
Den nesten hvite reinlaven dekorerte berg og stein i skogen.
Og æ fikk forklaringa på kofførr det e så mye rund stein ..
Rullesteins-åsa..
Restan etter siste istid..
Isen la igjen store mengda med rullestein, og da skjønna man jo kofførr naturen e som den e.
Einaste selskapet vi hadde i skogen va ei nøtteskrike eller to.
Hvertfall som vi kunne høre, eller se.
Ett par plassa va det ei underlig stemning, og æ følte mæ beglodd.
Det satt nok en eller anna av skogens beboer og titta på oss.

Men en sjeldent fin tur ut, det fikk vi.
Det gjeld å bruke tia rett..
Æ samle perla, æ samle inntrykk og tanka, æ trer perlan på etter som de dukke opp, livstråen fylles opp av svensk høst, blåbær med litt lite smak, lukt av høstlig skog, og ett ekko av ei nøtteskrike som skjennes..
Den som kunne ha stoppa tia av og til..
Tid e det mest dyrebare som fins..
Livet e..
Også i svensk høst-skog med kantarell og blåbær.