Æ e helt sikker, om æ leite, så finn æ sikkert en lov mot å ha det så bra.
Det e nesten så æ skjemmes litt..
Å sulle litt førr sæ sjøl, sulle litt rundt sammen med, sulle litt sånn generellt.
Språk...
En ting e hvertfall sikkert, de siste dagan har æ vært nødt førr å forklare ord og uttrykk, sånn som man bruke i det daglige.
Og når det da sitte ett forvirra fjes å ser på mæ, så e det ikke så lett bestandig.
Enkelte ting e jo lettere å forklare enn andre..
Men logikken bak den norske gramatikken trur æ kommer tell å ta ei stund.
Nordnorsk dialektsgrammatikk e jo enno verre.
Det fine e at det blir mye fliring av sånt. :)
Dagan e fin..
I går va vi på skogstur, på leiting etter trakt-kantarell.
Eller, han leita etter sopp, æ spiste blåbær og tok bilda..
Området vi rusla i va i sånn skog som æ e så gla i.
Gran, bjørk, osp, og på bakken mose, gress, lyng og lav.
Den nesten hvite reinlaven dekorerte berg og stein i skogen.
Og æ fikk forklaringa på kofførr det e så mye rund stein ..
Rullesteins-åsa..
Restan etter siste istid..
Isen la igjen store mengda med rullestein, og da skjønna man jo kofførr naturen e som den e.
Einaste selskapet vi hadde i skogen va ei nøtteskrike eller to.
Hvertfall som vi kunne høre, eller se.
Ett par plassa va det ei underlig stemning, og æ følte mæ beglodd.
Det satt nok en eller anna av skogens beboer og titta på oss.
Men en sjeldent fin tur ut, det fikk vi.
Det gjeld å bruke tia rett..
Æ samle perla, æ samle inntrykk og tanka, æ trer perlan på etter som de dukke opp, livstråen fylles opp av svensk høst, blåbær med litt lite smak, lukt av høstlig skog, og ett ekko av ei nøtteskrike som skjennes..
Den som kunne ha stoppa tia av og til..
Tid e det mest dyrebare som fins..
Livet e..
Også i svensk høst-skog med kantarell og blåbær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar