Det e søtt, og litt bittert lengst bak

Ikke alt e bare søtt og vakkert.
Det e litt bittert, lengst bak på tunga.

Valgan e enkel, skal man kjenne bare på den smaken lengst bak, eller la den bli en del av ett hele?
Ukuelig optimist som æ e, så lar æ det søte få dominere enno.
Æ kan ikke anna.
Fremdeles e det plassa å se, ting å oppleve, steda som må besøkes.
Det som e så rart e at æ føle mæ ikke som en fremmed her.
Store dela av Norge har æ besøkt, og bare noen få plassa har gitt mæ følelsen av "hjem".
Men her, langt, langt hjemmefra, der føles det ikke fremmed.
Ett anna språk, andre skikka, anna valuta, anna natur, forskjellan e så tydelig.
Men likevel e æ på en måte hjemme.
Merkelig følelse...

Æ har sett ett sted ved kysten, ett sted æ har lyst å bygge opp og drive..
Husan snakka tell mæ.
Havet susa og mumla litt nedenførr, bergan låg stille og venta.
Æ har forelska mæ i nån kvadratmeter svensk berg og jord, der mulighetan e enorm.
Typisk mæ..
Å alltid ønske sæ sånne ting som e nesten umulig.
Men så vakkert..

Ett gammelt los-hus.
Og førr ei med saltvann i åran så føltes det som ett hjem.
Det e vakkert her ved kysten, ro, fred førr øya og sjel, uten det dramatiske, forrevne fjell-landskapet som e det man e vant til, og gjespe litt over.
Hjemme-blind, e visst ordet førr det.
Det e der den litt bitre ettersmaken kommer inn, æ vet at det e bare ett besøk, en liten titt inn i ei anna virkelighet, i ett anna land.
Og hjemme venta de vante fjellan, opprevven, med flåg og stup, berg og knausa som stupe rett i havet.
Tell og med havet e saltere og beskere, og kaldere.
Det havet æ har i mæ.
Det som e nærmest, det æ elske mest.

Dagan går så fort her.
Dagan som begynne å få små vana, småting som man glede sæ over.
En titt ut vinduet om morran, på ett tre som sprake av farga.
En stemme som hviske "god morran" sjøl om ingen høre oss.
Små, men store ting.
Perla..
Og det e perla som gnistre og skinn, sjøl uten sol.

Æ tar med mæ vestover nye perla, nye minna, bilda som skal få sin plass.
No, akkurat no så kan æ glede mæ over stubben som sto i skogen og va en del av det store bildet.

Og fremdeles høre æ suset fra stranda, høstlig, og tom..

Jo, livet e..
både søtt og bittert lengst bak.