Varmen du gir..

Den e førr å nytes.
Du gir varme, ikke bare bokstavelig..
Ord som varme, som ligg som ett lunt teppe rundt mæ.
Ei berøring, ikke så lang bestandig, men nok tell å varme ett hjerte ett øyeblikk..
Du, som bare ser, med de varmeste øyan i verden, du gir varme.

Når det e kjølig e det bare å krype inntil, eller når tvilen om egne tanka snik sæ inn som en is-vind e du der.
Du sende ord mot mæ, ord som ligg og holde kulda unna..
Og du holde rundt, mjukt, vart, tett og inderlig.

Det e godt.
Det e mjuke hender, mjuke ord, en stemme som kan kviskre om natta om det som kommer.
Og sjøl om du e solid som fjellet, så e du full av ett landskap æ vil utforske.
Du, som har ett hav av godhet, som e stødig som fjell, du har også vidda i dæ, mjukt landskap å gå i,
dalføra som e verdt å utforske.
Æ ser en himmel i øyan dine, æ ser nordlyset danse i blikket når du ser på mæ..
Men æ frys aldri..
Æ lengte etter varmen fra dæ, etter lyset du sprer rundt dæ.
Æ vil danse inn i natta, på nordlys og mellom stjernan sammen med dæ...
Du, som tenne varmen bare med å være..
Livet e..
også en sånn varme.