Æ må tilbake dit..

Igjen en fantastisk dag.
Sjøl om været ikke va optimalt.
Æ hadde sett ett bilde hos kjæresten, og ba om at han måtte ta mæ med dit.
Der har vi vært i dag.
Og æ føle at æ må tilbake.
En dag.
Turen langs elva va bare nydelig..
Skog, en sti, og en masse små broer over bekk og små elvefar.
Og ved siden av tordna elva, den store elva.

Brei, vill og vakker kasta ho sæ nedover, med all den styrken ho klarte å vise fram en høst dag.
Og over den sku vi, via ei hengebru.

Men først sku vi rusle gjennom en vennlig skog, ett område som innba tell rekreasjon og det å nyte naturen..

Og så åpna landskapet sæ, og brua va der..

Utsikta va upåklagelig midt på!

En rusletur langs skog, langs elv, langs en gammel arbeidsvei, som elva faktisk va.
Tømmerfløteran har nok hatt sæ nån tura ut i iskaldt elvevann gjennom åran..
Vi skulle tell den gamle kverna lengre ned langs elva, men tok oss tid tell å gå rundt elva istedet førr å kjøre direkte dit.
En tur æ ikke angre på..

Og lengre ned kom den fram, kvern-stua, den æ visste æ måtte se med egne øya.

Den va alltids låst, men æ fikk rusla rundt den, og det va ingen tvil i mi sjel, æ skal tilbake, og æ skal inn der..
Ett sjeldent vakkert minne va det denne dagens utflukt ga, og ei stor perla med vannsprut i kantan, lyden av vann som tordna, og nån tima som ikke bare ga mye mentalt, men også fikk en stakkar tell å huske korrdan det va å ha beina full av melkesyre..
No e det å sortere de indre bildan sammen med de som ble tatt, huske følelsen av skogsstien under skoen, huske lukta av skogen, og følelsen av å ta på en vegg, og kjenne at man må dit igjen..

Livet e..
Også ei gammel kvern drevet av vannkraft.