Siste dagen i juli..

Det e søndag...
Velsignade søndag.
Og oppi senga mi ligg det en diger kropp og breia sæ, som skal ristes ut av sengklean straks.
Det e litt snodig, æ har ikke mye, men en ting æ har som ungan nesten krangla om, det e senga mi.
No ligg den yngste og gnur oppi der, såre fornøyd med å være hos mora, og oppi mora si seng.
Hadde den eldste vært her, så hadde ho også logge å gnudd oppi der, såre fornøyd med å være hos mor si.
Den mellomste?
Han e i forsen og skal lære sæ litt om å forsvare konge og fedreland..
Så han får gnu i forsvaret sine senger ett par år framover.

Det har vært en stille dag så langt, den normale herjinga på nett, lesing av avisa.. kaffekoppen.. og ei skiva med salami.
Søndagan e som regel ikke så fylt med fart på morran, æ nyt enhver morran æ kan kose mæ med kaffe og litt avislesing.
Men søndag e søndag, og da e det stille ellers rundt omkring også.
Vaskemaskina får ta sæ en runde i dag, men det merkes på klesvasking også at man bor aleina.
Det blir med den eine maskina som må vaskes.

Det e i bunn og grunn fint ute, overskya, men stille og fint, og fjorden ligg helt blank her nede..
Og æ trur faktisk folk her nede søndage dem også.
Denne uka som kommer vil bli fylt med kontrasta, fra trist, tell gledelig..
Så i dag e det greit å søndage, trekke pusten, og på en måte gjøre sæ klar..
Æ skal gå og klemme en sønn tell han våkne, takknemlig førr at livet e snilt i dag.
Og æ skal tenke litt på at no e vi snart i August..
Sommarmåneden der vi blir minna på om at no blir det snart mørkt om kveldan..
Æ håpa vi får 30 daga med varme..
Det skal søndages.

Grip dagen og ei hand..

Dagan går i ett kov..
Det e så mye som fylle dagan at det blir som en surrealistisk syretrip av en film fra tidlig 70-tall.
Det hende sæ at æ må stoppe heilt opp, førr å se på ka dagan bringe.
Det holde liksom ikke å sitte i vinduet og bærre se ut, eller å registrere mens man kjøre rundt.
I går va dagen førr alt fra sorg, medfølelse, prosaisk arbeid, endel latter, en uventa bursdag med kaffe, og sein kveld før vi kom hjem her.


Og likevel, oppi det som e positivt og fylt av en stille glede, så ligg det ett alvor under.
Tankan e aldri langt unna det som skjer rundt her, og det meste blir litt sånn bittersøtt..
Denne gangen va det ikke æ og mine som e ramma hardest, denne gangen va det nån andre.
Men siden æ har gått de milan sjøl, så vet æ ka som e dagan demmes no..
Og æ kjenne at det gjør vondt førr dem, sjøl om æ vet at de må gå veien sjøl, ha på skoen sine sjøl, føle dagan sine sjøl..

Å grip dagan e ingen selvfølge, det e verdens enkleste sak å bare skli gjennom dagan, det e når det har butta imot at man lære ka som telle.
Og det å grip dagen, og i tillegg klare å gripe ei hand e bortimot umulig før de verste sårskorpan begynne å legge sæ..
Det va faktisk på en måte litt godt å bruke dagen i går tell nåkka så enkelt som å hjelpe noen å kjøre ett flyttelass, sjøl om arma hylte hver gang æ tenkte på å gjøre nåkka.
Det va fullt mulig å kjøre bil med ei arm, mulig å bære små og lette ting, pakke bilen så all plass va utnytta.
Små ting kan bæres med den arma som virka, og ei hand kan strekkes ut tell den som treng den sjøl om den andre handa e heller elendig.
I dag e i dag, i morra e i morra..
Det e i dag æ kan gjøre nå.
Og kan æ ikke så mye anna, så kan æ tilby hvertfall ei hand om nån treng ei å holde i.
Og man kan gripe dagen med ei hand.
Det trengs ikke mer.

de tause tåran

De mest bitre tåran e de som e taus..
De som man ikke klare å stoppe, uansett ka man gjør..
Den beskjeden som vi alle frykta og ikke ville ha kom likevel.
En ung mann e borte, og det e ikke nåkka vi kan gjøre med det.
Det føles faktisk litt som en hån at sola e oppe i dag, og at himmeln e blå.
I dag av alle daga så burde det ha vært overskya og silregn..

På tross av at vi alle visste at sjansen va minimal så va vi mange som håpa, ba og ønska om ett lite mirakel, sjøl om de fleste vel ante at det va fåfengt.
Det e veldig mange som har en vond dag i dag, mest av alt familien og de nærmeste.
Et menneske som har spredd så mye glede rundt sæ kan ikke bli borte uten at det blir store reaksjona, det e bare ikke mulig.

Henrik, vi rakk ikke den festen vi sku ha ilag..
Og vi rakk ikke all den gærnskapen vi snakka om vi sku gjør ilag så snart vi fikk en sjanse.
I dag e æ bare takknemlig for at æ fikk kjenne dæ, at du har vært endel av livet mitt, sjøl om det ikke va så mye de siste åran.
På grunn av en manns galskap så va det mye som ikke blei gjort i tide, dessverre.
Æ tenke på familien din, på korrdan dagan vil bli, på alle som har det vondt no.
Og æ ønska at æ kunne ha letta på endel av det de må bære på no, og vet at det e umulig.
I dag e det bare de tause tåran som snakke.
Hvil i fred.
Vi glemme dæ ikke.

Mens du enda har de...

Æ har ikke blogga på lenge... nesten ei uke, eller 5 daga e det vel.
Og hovedsaklig e det helsa som e årsaken, det e ikke så greit å skrive med bare ei arm.
Æ hadde som status her at æ lurte på å gnage av mæ ei arm, og den va faktisk ganske reell.
No, nesten ei uke seinere så har æ enda ikke fått tellbake følelsen i alle fingran, men det e hvertfall litt bedre enn det va.

Og æ har sutra minimalt..
Det e ikke lov å sutre om nåkka som helst i disse dagan!
Æ va kommet tebake fra legen, og satt i en stol hos min kjære bror da det smalt i oslo..
Og ikke før hadde det verste sjokket gitt sæ over den hendelsen før vi fikk beskjed om at det blei skutt på Utøya..
Æ skal innrømme at det va ei stund æ lurte på om de kraftige medisinan spilte pingpong med hodet mitt, sånt skjer bare ikke i lille Norge!
Men det gjør det..
Og etter som tallan på omkomne øka, tallet på skadde øka, og omfanget begynte å vise sæ, så blei man på en måte paralysert..
Og når man skjønte at det va sannsynlighet førr at man hadde nån man kjente der, rein skrekk..
No, nån daga etterpå  e det å vente.. på nyheta om at nån man kjenne og e gla i e blitt funne..
Håpet e der, man skal aldri gi opp håpet før man må, og det e det man klamre sæ fast i.
Tanken har streifa mæ mange ganga i disse dagan, at det æ har sagt i ganske mange år e no blitt en realitet førr mange..
"Rakk æ å si at æ va gla i dem? mens æ hadde dem der.. og hadde sjansen?"

Æ har skrevve det før, men mene det fortsatt: Kjære gammelfar i taket, la han Henrik få komme heim! Helst i fin form og frisk, men uansett, la han komme heim... vi treng ett lite mirakel no.
Du vet at æ mase ikke førr mye på dæ, men dennan bønna syns æ du kan høre på, og gjør nåkka med.
Det e førr andre enn mæ sjøl æ spørr, du vet at æ spørr ikke etter nåkka mer enn litt hjelp tell dem.
Dem treng det..

Vi alle treng ett lite mirakel no.

goe daga, og goooooe daga.. særlig når man e litt nyførrelska!

I dag e en sånn begge-dela dag..
Helsemessig har det vært en direkte råtten dag!
Når man våkna av at det e ondt i skuldran så e det ikke så arti at det gjør nå nei.
Men, da e det kun en ting å gjøre, stå opp og hive innpå med nån små kvite og vente på at dem skal virke!
Så det blei tel det..
Og sånn har stort sett hele dagen gått, det har vært mye verk i dag.
Tell den grad at æ klarte ikke å være med på havet som æ hadde tenkt.
Vel, det får bli en dag seinar.

Men det blei likevel en veldig god dag, to gode venna dukka opp her med ferskt bakverk, litt godt pålegg, og vi kosa oss med en sein brunch..
I mine øya så e ferske bakevara på linje med mye av det beste man kan spise, og jo mere frø og korn, jo bedre smake det.
Legg tell veldig godt selskap, med mye fliring og spøk, så blir det fort ei sjeldent trivelig stund..
Æ e førresten litt nyførrelska i disse dager kjenne æ..
I går så blei dagen brukt hos min kjære bror, og dem passa en rottweiler..
En av de hunderasan æ like best.
Og den tispa de passe e så elskelig, kosat, god og snill at æ falt litt veldig pladask førr ho..
Ho sneik sæ inn i hjerterota på mæ.
No e det bærre å holde sæ standhaftig!
Æ skal ikke ha hund... ikke snakk om!
Men ho va fin..... :)

Det e akkurat kommet folk på land, og jammen mæ blei det nån fileta tell å fryse ned.
Det skal bli godt seinar utover seinsommarn...
Æ håpa virkelig det blir mer fisk i frysarn. :)
Det kan jo hende man får besøk av nån korthåra sjarmtroll som like fisk..
Mistanken e der om at æ ikke får være så mye barnevakt førr  dyret.

Det går mot siste helga heime førr kokkepresten, no blir han snart titulert som rekrutten framover.
Det gledes...

Ut på havet igjen..

Æ må ut på havet igjen.. på en måte.
Legge ut fra land og se at det blir gradvis dypere under båten, det blir mørkere og mørkere under, tell det e nærmest blåsvart.
Æ må høre at vannet klukke mot båtsia, høre lydan av havet mot ett skall mellom mæ og det våte.
Æ føle førr å høre lyden av ei sena mot rekka, og se at ongla  og sluka og sei-skjeie fær nedover i vannet, førr å bli borte nedi vannet.
Sitte og dra i senna, førr å kjenne at nåkka har bitt på.
Det e lenge sia... altførr lenge sia.
Mat-auk.

Det e en form førr mat-auk som gjer fred og ro, helt tell det bit på.
Da hale man opp, like spent hver gang på ka det e som sett fast på sluken.
Og når man da drar inn te land med litt fangst så e det en god følelse, man vet at morradagens middag e i boks, hvis man da ikke bærre hiv fangsten i en kasserolle eller på panna når man kommer hjem.
Det e ikke så veldig mye æ vet om som e bedre enn blodfersk fisk rett fra havet, uansett om man steike eller koke den.
Æ kan enda huske smaken av de nystekte fiskekaken æ fikk hos ho bestemor en sommarkveld...
Æ hadde fiska ett par tima, og fått endel fisk.
Ho tok fangsten med sæ hjem, og æ blei væranes førr å se om æ fik nån pinna tell..
Og da æ kom ruslanes heim etter en time, eller vel det, så fikk æ servert nystekte fiskekake, på nystekte brød.

Den dag i dag kan æ kjenne smaken, det va himmel i hver munnfull.
Ansiktet på ho bestemor, så smilanes og fornøyd med å få fisk nok tel å banke ihop tell fiskemat huska æ veldig godt.
I godværet va det aldri ett ork å fiske, særlig når det blei sei, eller torsk..
Ho laga middag av det vi drog opp, og litt havna i frysern.
Sommarkveldan i den tia gikk ofte med tell å stå på bergan med stanga, og som regel blei det litt fisk.
Og det som va aller best va når ho laga plukkfisk.. eller grateng.
det e ett utrykk som hete at kjøtt e kjøtt, fisk e mat, av og tell e æ veldig enig i det.

No har vi akkurat vært og spist fisk hos familien, filet i form, med løk i ymse varianta, og med en egen form førr saus/marinade.
En rett vi har laga før, men som resten av familien fikk smake førr første gang.
Og som han sa, " e det her virkelig vanlige seifilet?"
Det e så mye godt man kan lage, hvis man bare tørr å prøve nåkka nytt.
Æ har fått kosa mæ hos familien, og i morra blir det å dra ut i båt antagelig..
Æ skal ut på det havet æ ser hver dag no, og æ glede mæ.

Kanskje e man så heldig at det blir nystekte fiskekake i morra..
men det vet man ikke før man kommer på land.
Vi får se ka han gammelfar bestemme sæ førr i morra.
Men det gledes..

Livet e..

Livet e..
Det va det æ tenkte i morrest.
Og det æ tenkte i natt..
Det hende sæ at æ ser førr mæ livet som en liten nisse, en sånn som e oppå skuldra mi, en som styre og drar en stakkar i alle mulige retninga.
Livet e skjitskummelt, det e så mange valg man får, på alle plan.
Og som ho sa ho med livsvisdom i massevis: "Livet e ikke førr nybegynnera".
Det e ikke det at æ e så redd førr å hoppe ut i det, æ e av og til redd førr at æ har glømt fallskjermen, og æ e redd førr landinga.
Når man har brukt år på å sy sæ en solid fallskjerm så e det jaggu ikke barebare å oppdage at den har man glømt når hoppet e ett faktum, og man befinne sæ mellom himmel og jord.


Da e det at tanken kommer.. "livet e".
Så enkelt, og så himla vanskelig.
Så mye som skal tråkles sammen, så mye som skal rives ned og fjernes, så mye som må sees over om det e brukbart fremdeles.
At det skal følges nye stia, man må leite etter nye landemerka, man skal lære nye horisonta å kjenne.
Og i ytterste fall, lage sine egne horisonta..
Den utsikta man skal ha e som regel resultat av ett valg man har tatt, ikke sant?
Livet e..
Ett ubestridelig faktum.
Vi puste, tenke, gjør, reagere, men vi kalle det ett liv uansett ka vi driv med.


Nån av de man e glad i e langt unna, nån e ett støkke unna, nån e bare rett i området, og nån e nært.
Førr øyeblikket har æ nån i alle kategorian, og æ kjenne at æ savne dem alle.
Muligens e det derførr at tanken slo mæ, at livet e..
Det vil stort sett alltid være nån som e langt nok unna tell at man savne dem, det e endel av livet.
Trøsta e at veggan rundt mæ e goe vegga.
Dem stenge ikke ute, dem e ei trygghet.
Så kan æ legg mæ om kveldan, se på veggan rundt mæ og kjenne på at livet e..

Sjøl når man savne, sjøl når man har sine nært kan det være så enkelt.
Livet e.. førr oss alle.