Grip dagen og ei hand..

Dagan går i ett kov..
Det e så mye som fylle dagan at det blir som en surrealistisk syretrip av en film fra tidlig 70-tall.
Det hende sæ at æ må stoppe heilt opp, førr å se på ka dagan bringe.
Det holde liksom ikke å sitte i vinduet og bærre se ut, eller å registrere mens man kjøre rundt.
I går va dagen førr alt fra sorg, medfølelse, prosaisk arbeid, endel latter, en uventa bursdag med kaffe, og sein kveld før vi kom hjem her.


Og likevel, oppi det som e positivt og fylt av en stille glede, så ligg det ett alvor under.
Tankan e aldri langt unna det som skjer rundt her, og det meste blir litt sånn bittersøtt..
Denne gangen va det ikke æ og mine som e ramma hardest, denne gangen va det nån andre.
Men siden æ har gått de milan sjøl, så vet æ ka som e dagan demmes no..
Og æ kjenne at det gjør vondt førr dem, sjøl om æ vet at de må gå veien sjøl, ha på skoen sine sjøl, føle dagan sine sjøl..

Å grip dagan e ingen selvfølge, det e verdens enkleste sak å bare skli gjennom dagan, det e når det har butta imot at man lære ka som telle.
Og det å grip dagen, og i tillegg klare å gripe ei hand e bortimot umulig før de verste sårskorpan begynne å legge sæ..
Det va faktisk på en måte litt godt å bruke dagen i går tell nåkka så enkelt som å hjelpe noen å kjøre ett flyttelass, sjøl om arma hylte hver gang æ tenkte på å gjøre nåkka.
Det va fullt mulig å kjøre bil med ei arm, mulig å bære små og lette ting, pakke bilen så all plass va utnytta.
Små ting kan bæres med den arma som virka, og ei hand kan strekkes ut tell den som treng den sjøl om den andre handa e heller elendig.
I dag e i dag, i morra e i morra..
Det e i dag æ kan gjøre nå.
Og kan æ ikke så mye anna, så kan æ tilby hvertfall ei hand om nån treng ei å holde i.
Og man kan gripe dagen med ei hand.
Det trengs ikke mer.