Æ har ikke blogga på lenge... nesten ei uke, eller 5 daga e det vel.
Og hovedsaklig e det helsa som e årsaken, det e ikke så greit å skrive med bare ei arm.
Æ hadde som status her at æ lurte på å gnage av mæ ei arm, og den va faktisk ganske reell.
No, nesten ei uke seinere så har æ enda ikke fått tellbake følelsen i alle fingran, men det e hvertfall litt bedre enn det va.
Og æ har sutra minimalt..
Det e ikke lov å sutre om nåkka som helst i disse dagan!
Æ va kommet tebake fra legen, og satt i en stol hos min kjære bror da det smalt i oslo..
Og ikke før hadde det verste sjokket gitt sæ over den hendelsen før vi fikk beskjed om at det blei skutt på Utøya..
Æ skal innrømme at det va ei stund æ lurte på om de kraftige medisinan spilte pingpong med hodet mitt, sånt skjer bare ikke i lille Norge!
Men det gjør det..
Og etter som tallan på omkomne øka, tallet på skadde øka, og omfanget begynte å vise sæ, så blei man på en måte paralysert..
Og når man skjønte at det va sannsynlighet førr at man hadde nån man kjente der, rein skrekk..
No, nån daga etterpå e det å vente.. på nyheta om at nån man kjenne og e gla i e blitt funne..
Håpet e der, man skal aldri gi opp håpet før man må, og det e det man klamre sæ fast i.
Tanken har streifa mæ mange ganga i disse dagan, at det æ har sagt i ganske mange år e no blitt en realitet førr mange..
"Rakk æ å si at æ va gla i dem? mens æ hadde dem der.. og hadde sjansen?"
Æ har skrevve det før, men mene det fortsatt: Kjære gammelfar i taket, la han Henrik få komme heim! Helst i fin form og frisk, men uansett, la han komme heim... vi treng ett lite mirakel no.
Du vet at æ mase ikke førr mye på dæ, men dennan bønna syns æ du kan høre på, og gjør nåkka med.
Det e førr andre enn mæ sjøl æ spørr, du vet at æ spørr ikke etter nåkka mer enn litt hjelp tell dem.
Dem treng det..
Vi alle treng ett lite mirakel no.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar