Plokke råtten inni, og ett glansbilde uttapå..

Æ blir aldri klok på menneska..
I særdeleshet den feminine utgaven.
Ei stund no har æ vært på sidelinja og fått følge med på ka ett sånt glansbilde kan få sæ tell å gjøre.
Imponasjen e ikke stor over det mennesket.
Samtidig så må æ si mæ motvillig imponert over at det går an å være så råtten.
Heilt uten samvittighet, heilt uten empati, fullstendig fylt opp av sæ sjøl.

Det e i bunn og grunn helt utrulig...
Det som slår mæ e at det må jo være så inngrodd og grunnfesta i det menneske at det e blitt
nåkka helt naturlig førr ho?
Kan man virkelig være født sånn, eller e det nåkka man blir lært opp tell?
Arv eller miljø?
Å bruke andre menneska kun førr å ha det bekvemt sjøl, e det naturlig?

Vedkommende damemenneske får mæ tell å trekke en sånn parallell tell ett fenomen
som dukka opp førr nån år siden.
Turistan kunne få kjøpt norsk elg-skjit som va lakka i mange lag, og laga tell som ørepynt
og anna pynt..
Men uansett kor mange lag med klarlakk, og korr oppstæsja det va med oppheng, og innpakka med fine
ord om norsk natur, så va det fremdeles rett og slett skjit!!!
Ho dama her e litt sånn... ett glinsanes ytre, med mange lag med lakk, men inni e det ett temmelig tvilsomt
innhold.
Og likevel så klare æ ikke å fri mæ fra tanken om at det må jo være nåkka godt en plass i ho også?
Æ undres på ka det va som gjorde at vedkommende blei som ho blei?
Vi blir alle født naken og tannlaus, vi skal alle lære de samme tingan..

Det som har gjort mæ nåkka irritert e vel helst at det e folk æ e vanvittig gla i som har fått svi førr
det ho har gjort og sagt.
Men det e nåkka med det, karma snur sæ plutselig rundt å bit dæ i ræva en dag.
I bunn og grunn så e det vel mest synd i ho..
Æ får si som han Far sa når æ va lita og vi ungan herja som verst:
"vettet veks med bolen".
Det va det han trøsta mødrene vårres med hvertfall.
De aller fleste bli det folk av, tell slutt...

Stille vemod en søndag

Dagen i dag vil bli prega av ett stille vemod..
Ikke det virkelig tunge og dype dykket ned, men mer å flyte litt rundt på den sjøen æ kalle vemod..
Enda en har gått før oss andre, den veien vi alle skal.
En som æ huske med glede, fra dagan som va dengang.
En som huskes med varme, en som enda får frem smilet i øyan.
Det e sånn æ velge å ta min avskjed med han, med varmen og ett smil.
Det e førr tidlig å leite fram de øyeblikkan der lattern sto fremst.

I de første øyeblikkan etter å ha skjønt at æ ikke leste feil, at faktisk så va han borte,
så datt det gamle verset "Livsveven" inn.
På en måte så si det så mye..
Om livet, om døden, om det å forstå, og om det å ikke forstå.
Det blei litt mange mørke tråd-rekke denne sommern, førr mange.
Og sjøl om vi prøve å forstå, og leita etter ei meining, så kommer vi som regel litt tell kort.

Det store havet der sorgen bor, der e det mange no.
Der man flyt rundt, og frys, og e aleina..
Ikke før det e gått ei stund kommer man inn på grunnere vann..
Det kalde mørke havet forandre karakter sakte.
Fra hav tell en sjø, det e grunnere, det e varmere, og det e lettere å se at man ikke e aleina likevel.
Vemodet kan ikke være kaldt og mørkt, det har sølvfargan, der frys man ikke så lett.
Vemodet har ikke de skarpe kantan..

Vi savne, aleina eller sammen med nån, men da med varmen og smilet i tillegg.
De mørke tråan har blitt lyse bånd..
Men mønstret får vi ikke se.
Enda.

       Livsveven

          Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
         å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
         riktig forstå. At også de mørke tråder så
         vel som de lyse bånd, var helt nødvendig for
        mønstret i Mesterens mektige hånd.

En lørdag med gullkanta

Det e i bunn og grunn en sånn dag.
Inni dagen kan det være triste gråtona, eller skarpe rødfarga, eller kanskje til og med nån virkelig mørke øyeblikk.
Men kantan på denne dagen e gullfarga.
Gyldne varme breie kanta.
Ikke bare fordi at dagen e fylt med blå himmel og sol, men fordi at dagen blei tegna opp sånn.
Kanskje e det naivt å tru at andre ser det sånn, men æ gjør det.

Det skal egentlig ikke så mye til heller.
I mitt tilfelle så e det nån enkle ting, sånn som at æ høre ei som rusle rundt over hodet på mæ.
Det e godt at ho e kommet hjem.
Gode naboa e gull verdt.
Og når man dele ett hus, ja så blir man vant med lydan hos hverandre, æ har savna lyden av at ho tusla over golvet.
Ho bråke sjelden og aldri, det e ikke mye støy derfra, så stegan der oppe e godt å høre når det har vært stille i nån daga.

I dag skal æ besøke litt familie.
De e endel av familien min som æ har sett altfor sjelden de siste åran.
Ett søskenbarn som æ alltid blir sånn "glad i magen" av å tenke på, ho e nåkka spesielt førr mæ.
Æ får møte gubben hennes, og sønn demmes som æ ikke har sett på fryktelig mange år.
Æ glede mæ stort!
De e en familie av det varmhjerta slaget, med beina på jorda, masse humor og goe replikka.
Menneska æ e gla i...
Menneska æ e takknemlig over å få ha i familien min.

Dagen fikk gullkanta også når nyheta kom om ei datter som fikk en etterlengta telefon..
Ei datter som har gått og engsta sæ før faren sin, lenge..
Og i dag fikk ho beskjed om at han får ei ny nyre..
Donor-nyra de har venta så lenge på dukka opp, og æ vet med sikkerhet at det e mye som rase rundt i hodet på ho, og resten av familien hennes no.
Æ e så inderlig glad på demmes vegne!!!
Gullkantan e brei i dag...

La så være at æ heng litt med geipen i ny og ne, men det går fort over.
Rekrutten har meldt sæ, etter ei stri uke i militæret.
Men han va strålanes fornøyd!
Da e det bare glede på den fronten.
Helsa e på sakte framgang, og det e nok tell å få opp humøret mitt mange hakk bare det.
I dag, på en gullkanta lørdag velge æ å bruke de lyse fargan på dagen.
I dag e jo den dagen æ gleda mæ tell i går, da kan æ ikke søle den bort med å være negativ?
Sola glitre i kantan, og i kveld e kanskje fargan gått over tell bronsefarga.. kanskje kvelds-sola
lage en varm kant.

Æ takke førr goe naboa, og familie..
Æ takke førr goe venna.. og i bunn og grunn ett godt liv.
Det gledes..

Vårherres klinkekule..

Den minste av dem alle.
Den lille blå..
Og der e vi..
Det e ikke godt å vite korr æ har vært i natt, men det va en av de tingan æ såg førr mæ i morrest.
Erik Bye har aldri vært det æ har hørt mest på, men han skreiv nån teksta som va helt fantastisk.
Og teksten om vårherres klinkekule tok æ tell mæ av en eller anna grunn.
Kanskje va og e det så enkelt?
Vi e ei lita blå klinkekule som høre til i ei lomme?

Kanskje e det ei hand som trille oss avgårde med ujevne mellomrom?
Ei hand som plukke kula opp av og tell og pusse litt på den der den e blitt litt
støvat og skitten?
Tanken e no god syns æ.
Muligens e det håpet i teksten som også gjør den tell nåkka spesielt, håpet om at vi blir funne tell slutt?
Når man føle sæ litt avglemt og tilsidesatt-

I dag e det håpet som får være i forgrunn.
Håpet om at nån blir funnet.
Nyheta om at ett menneske e blitt borte i saltstraumen e ikke god å få,
og lyden av helikopteret e vond, men også god.
Vi legg vårres lit tell de i en maskin i lufta, de i båtan, og håpe at de finn det de leite etter.
Paralellen e der, om det e nån som e blitt borte her, eller om vårherre har mista
den lille blå kula si.
Æ vil tru at vi alle helst vil bli funnet..
På alle måta.

Septembern.

Den kom om æ ville eller ikke..
Septembern.
Den første dagen lista han sæ inn på sokkelestan, og tok med sæ sol og godvær.
Antagelig e det derførr at æ ikke hyl og skrike om høst og kaldt og anna elendighet.
I dag skal æ innrømme at septembern e fin.

Litt skya tok han med sæ, men dela av dagen har vært helt utrulig fin.
Og enda e skogen grønn nok tell å love nån fine daga fremover.
Det får så være at det ikke e så veldig varmt.

Æ har akkurat hatt ett besøk, ett sånn lynkjapt ett, av ei som e nær mæ.
Veldig nær mæ.
Æ skal ikke skrive så mye om ho her og no, men det kommer.
Enkelte må man bare fortelle om, ho e en av dem.
Akkurat no e hjertet så fullt at det e vanskelig å sette ord på det.

Det e kun en ting å gjøre, lage sæ en kopp te og gruble litt.
Livet e underfundig..
Septembern starta med alt som va godt i år.
Og det gledes...

Skriv om livet sa dem..

Æ har litt skrivesperre om dagen.
Og hadde nån sett mæ no her æ sett, så hadde de kanskje trudd mæ.
Det går sakte..
Mens æ trykk på tastan så dukke det opp ting i hodet som æ tenke: "ja"!!
"det skal æ skrive om i dag"!
Og så koke det ned i kålen, og blir te ingenting.
Da e det mæ ei ubegripelig gåte korrdan det blir ett innlegg her inne hver dag, æ hoppe og sprett som en sånn
gammel sprettball, fra det ene te det andre.

Kanskje e det så enkelt som at ordan leve sitt eget liv, og av og tell så bare vil dem ikke?
I bunn og grunn så kan det være ei like god forklaring som nåkka anna.
Når man spør nån om ka dem ønske sæ i bursdagsgave, og får te svar at:
"Æ ønske mæ at du skal skrive ei bok",
da e det ganske lett å få litt hetta.
I dag har æ egentlig mest lyst tell å krype inn i ett sånn sneglehus, og bare nekte å komme ut.
Eller å bare sitte her med tastan, skrive tell krampa tar mæ, og så kan æ bare slette hele greia etterpå.
Hodet e smekkfullt av ord, men dem e veldig rotat i dag, dem vil ikke det æ vil!
På en måte...

I dag va dagen æ sku komme med nån funderinga om vårherres klinkekule,
eller om det å kjenne at man va i utakt med verden..
Så grubla æ ei stund på det her med ho æ kjenne, ho som e ett nydelig menneske, på alle måta..
Der kommer æ tell kort i dag, ho må beskrives med duse farga og ord, ho må æ skrive om når
ordan e snill med mæ, ho må få de varme og rolige ordan.
I dag kan æ like gjerne bevæpne mæ med ei vaskebøtte og en klut, og tørke støv.
Så kan æ høre på at Vamp syng om svart november, og drømmen om Tir na Noir...
Kanskje kan æ også finne roen i dag..

E det slutt allerede??

Okei, det e heilt klart at no trur æ en klage e på sin plass!
Korr blei sommarn av??
Æ e i sommer-modus enda, og alldeles ikke klar førr nå høst..
Her har man susa rundt og kosa sæ nesten førrderva, og heilt plutselig så datt det nåkka gulbrune greier ned fra trærne, blomstern begynte å miste både farga og hauet, og det va ei merkelig farge på skogen..
Æ nekta!
Det her e juks, skikkelig juks!

E det virkelig sånn at man e nødt førr å innse at sommern e over??
Må en stakkar leite fram det som e positivt med høsten allerede?
Æ va ikke heilt motivert førr den biten av året enda.
I morres va det å stå opp i blå-otta, og turen utover tell Bodø va fredelig.
Og det va i morrest at æ virkelig såg at høsten kommer skjenanes inn fra sia,
i år trur æ han lista sæ på luggan innpå oss.
Antagelig førr at vi ikke sku rekke å gjøre nåkka før det va førr seint..
Æ like det dårlig!!!!

Så da sukka æ tungt, trekke pusten djupt, og bærre erkjenne at sånn blei det i år..
Det e bare å innrømme at det va høsten sin fortjeneste at nattehimmelen va mjukt blåsvart..
At stjernan fikk lyse..
At man fikk ett blaff av nordlys.
Flamman i bålet fikk en egen effekt av seinsommarnatta, og lampelyset hadde vel ikke vært så nydelig utaførr teltet om det ikke hadde vært mørkt..
Uten høsten hadde æ vel ikke kunna ha funnet modne, store, blodrøde tyttebær i lyngen..
Eller sett rogna kle på sæ den gule topplua langs veien.
Uten høsten va vel ikke lufta så klar?
Det her må tenkes litt på, men det e mulig at det gledes...:)