Vårherres klinkekule..

Den minste av dem alle.
Den lille blå..
Og der e vi..
Det e ikke godt å vite korr æ har vært i natt, men det va en av de tingan æ såg førr mæ i morrest.
Erik Bye har aldri vært det æ har hørt mest på, men han skreiv nån teksta som va helt fantastisk.
Og teksten om vårherres klinkekule tok æ tell mæ av en eller anna grunn.
Kanskje va og e det så enkelt?
Vi e ei lita blå klinkekule som høre til i ei lomme?

Kanskje e det ei hand som trille oss avgårde med ujevne mellomrom?
Ei hand som plukke kula opp av og tell og pusse litt på den der den e blitt litt
støvat og skitten?
Tanken e no god syns æ.
Muligens e det håpet i teksten som også gjør den tell nåkka spesielt, håpet om at vi blir funne tell slutt?
Når man føle sæ litt avglemt og tilsidesatt-

I dag e det håpet som får være i forgrunn.
Håpet om at nån blir funnet.
Nyheta om at ett menneske e blitt borte i saltstraumen e ikke god å få,
og lyden av helikopteret e vond, men også god.
Vi legg vårres lit tell de i en maskin i lufta, de i båtan, og håpe at de finn det de leite etter.
Paralellen e der, om det e nån som e blitt borte her, eller om vårherre har mista
den lille blå kula si.
Æ vil tru at vi alle helst vil bli funnet..
På alle måta.