Stille vemod en søndag

Dagen i dag vil bli prega av ett stille vemod..
Ikke det virkelig tunge og dype dykket ned, men mer å flyte litt rundt på den sjøen æ kalle vemod..
Enda en har gått før oss andre, den veien vi alle skal.
En som æ huske med glede, fra dagan som va dengang.
En som huskes med varme, en som enda får frem smilet i øyan.
Det e sånn æ velge å ta min avskjed med han, med varmen og ett smil.
Det e førr tidlig å leite fram de øyeblikkan der lattern sto fremst.

I de første øyeblikkan etter å ha skjønt at æ ikke leste feil, at faktisk så va han borte,
så datt det gamle verset "Livsveven" inn.
På en måte så si det så mye..
Om livet, om døden, om det å forstå, og om det å ikke forstå.
Det blei litt mange mørke tråd-rekke denne sommern, førr mange.
Og sjøl om vi prøve å forstå, og leita etter ei meining, så kommer vi som regel litt tell kort.

Det store havet der sorgen bor, der e det mange no.
Der man flyt rundt, og frys, og e aleina..
Ikke før det e gått ei stund kommer man inn på grunnere vann..
Det kalde mørke havet forandre karakter sakte.
Fra hav tell en sjø, det e grunnere, det e varmere, og det e lettere å se at man ikke e aleina likevel.
Vemodet kan ikke være kaldt og mørkt, det har sølvfargan, der frys man ikke så lett.
Vemodet har ikke de skarpe kantan..

Vi savne, aleina eller sammen med nån, men da med varmen og smilet i tillegg.
De mørke tråan har blitt lyse bånd..
Men mønstret får vi ikke se.
Enda.

       Livsveven

          Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
         å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
         riktig forstå. At også de mørke tråder så
         vel som de lyse bånd, var helt nødvendig for
        mønstret i Mesterens mektige hånd.