Plokke råtten inni, og ett glansbilde uttapå..

Æ blir aldri klok på menneska..
I særdeleshet den feminine utgaven.
Ei stund no har æ vært på sidelinja og fått følge med på ka ett sånt glansbilde kan få sæ tell å gjøre.
Imponasjen e ikke stor over det mennesket.
Samtidig så må æ si mæ motvillig imponert over at det går an å være så råtten.
Heilt uten samvittighet, heilt uten empati, fullstendig fylt opp av sæ sjøl.

Det e i bunn og grunn helt utrulig...
Det som slår mæ e at det må jo være så inngrodd og grunnfesta i det menneske at det e blitt
nåkka helt naturlig førr ho?
Kan man virkelig være født sånn, eller e det nåkka man blir lært opp tell?
Arv eller miljø?
Å bruke andre menneska kun førr å ha det bekvemt sjøl, e det naturlig?

Vedkommende damemenneske får mæ tell å trekke en sånn parallell tell ett fenomen
som dukka opp førr nån år siden.
Turistan kunne få kjøpt norsk elg-skjit som va lakka i mange lag, og laga tell som ørepynt
og anna pynt..
Men uansett kor mange lag med klarlakk, og korr oppstæsja det va med oppheng, og innpakka med fine
ord om norsk natur, så va det fremdeles rett og slett skjit!!!
Ho dama her e litt sånn... ett glinsanes ytre, med mange lag med lakk, men inni e det ett temmelig tvilsomt
innhold.
Og likevel så klare æ ikke å fri mæ fra tanken om at det må jo være nåkka godt en plass i ho også?
Æ undres på ka det va som gjorde at vedkommende blei som ho blei?
Vi blir alle født naken og tannlaus, vi skal alle lære de samme tingan..

Det som har gjort mæ nåkka irritert e vel helst at det e folk æ e vanvittig gla i som har fått svi førr
det ho har gjort og sagt.
Men det e nåkka med det, karma snur sæ plutselig rundt å bit dæ i ræva en dag.
I bunn og grunn så e det vel mest synd i ho..
Æ får si som han Far sa når æ va lita og vi ungan herja som verst:
"vettet veks med bolen".
Det va det han trøsta mødrene vårres med hvertfall.
De aller fleste bli det folk av, tell slutt...