Ja, æ e redd av og tell..

Det e en del av livet.
Å være redd.
Av og tell ikke mer enn en lett engstelse, men likevel.
Redsel førr dagan som kommer, engstelse førr det man ikke forstår.
Det hende æ e bittelita, og skyggeredd.
Ungan e langt unna, og uansett korr stor dem blir, tanken streifa innom dem..
E dem forsiktig?
Frys dem... har dem det vondt..irrasjonelle tanka muligens, men dem e sår likevel.
Det e sånn førr de fleste som har nån som e så nær.
Man føle på alt, ikke bare det som e lett og lyst.
Det blir svarte tråa i veven, iblanda de lyse fargan.

Og når de såre, vonde delan av livet har vært nåkka man har rørt ved ei stund, da velta trassen fram.
Den trassen som gjør at man orke litt tell, den som si: Aldri om æ gir mæ!
Den som lar stivsinnet få plass ei stund.
Kanskje e det sunt å føle litt på det som e svart avogtell..
Ett bittelite menneske, aleina i sin egen hud og i sitt eget sinn?
Det e ikke mulig å slippe nån inn dit, det e kun mulig å åpne opp, fortelle, vise med ord det som e
gjemt førr andre..
Da kan man la trassen, eller stivsinne, eller endog redsel få slippe ut ei stund.
Rive skorpan av sår og la det blø reint..

Æ har ikke nåkka å ha på mæ!!!

Så sa ho....
Med skapan full av klær!
No skal æ faktisk være den første tell å innrømme at æ har sagt det samme.
Men det e jaggu lenge sia!
Æ har klea å ha på!

Ikke siste mote, ikke svindyre klea, men æ har klær!
Akkurat nok tell at æ kan velge hvis æ skal ut.
Nån få bukse, nån få toppa, eller nån få skjorte.
Det hold akkurat det.
Og sku det no være ett sånn selskap når man kler sæ fint, ja så kan æ velge mellom 4 kjola.
Og DA, da e æ faktisk rik.
Æ har det æ treng, og LITT tell...
Korr gammelt det e, e helt uvesentlig.
Klean har æ, punktum!
Og det gjelde de fleste av oss.
Klesskapan e så full at det tyt ut, man surka og sutra om lite plass, og alt førr lite klær..
Hm...
Klesskap?
Det har æ faktisk ikke...
Men ett par kommoda gjør samme nytten.
Muligens e det de berømte "ballan" som gjør det, men æ trur ikke æ blir mer lykkelig av å ha mest mulig klær og antrekk.
Har man endel klea som  man trives i, så e det gjerna de som blir brukt.
Etter å ha tatt mæ sjøl kraftig i nakken førr nån år sia så begynte æ å pakke i sekka de klean som ikke hadde vært i bruk det siste året.
Det blei endel.
Både fint å sjarkat, utetøy og sko.
Alt gikk i en container.
Og etter den tid e det blitt sånn at når æ skaffe nåkka nytt, så fjerne æ nåkka gammelt.
Æ har to kommoda med klær... æ har i massevis.
Og ho med flere skap med klea?
Newsflash!!!!!
Du har nåkka å ha på dæ!!!

Æ vil gå barføtt..

Uten sko..
Kjenne gresset som kile og stryk sæ rundt anklan..
Kjenne småstein under fotblad.
Æ vil tellbake tell sommern..
Tre skoen innpå to fingra, og rusle i solvarm sand.
Kjenne at man har gått førr lite barføtt, kjenne at det stikk der gresset stekk opp.
Føttern skal få kjenne solvarm, kvit, finkorna sand..
Æ vil rusle der det e kort mellom den myke sanda man kan ause opp med hendern og sile
mellom fingran, tell den kalde våte faste sanda som såvidt lar oss sette spor.

Dit vil æ..
Der det e vind, lunken vind som stryk over hår.. og hud.
Den som lukte av hav, tang, varme.
den som lukte av evighet..
Æ vil rusle bortover i sand som ikke sladre om kor æ gikk når bølgan slår forsiktig inn mot land.
I den stripa der havet kommer inn førr å se kem som går..
der man av og tell får kald sjø inn over tærne.
Stripa langs kysten og ei fjære som lage lyd..

Der sjøfuglan flyg sakte førrbi førr å se kem som forstyrre.
Dit vil æ.
Førr å høre suset, skvulpan, klukkinga fra havet, der den møte landet.

Vi skal skru klokka i helga..
Telbake tell sommarvind, bare føtter, og kald våt sand..
Tenk om æ kunne ha skrudd tia tellbake også nån øyeblikk..
No får æ heller se fram til neste sommer.
Og håpe på bare føtter og ei strand...

E det ett behov?

Tanka..tona... farga...
Ord som laga bilda?
Etter å ha lest endel blogga, både søte snille, og sinte krasse, så skjønne man at ordan e der.
Satt sammen forskjellig, tenkt forskjellig.
I mange av bloggan va det bilda, moteklær, sko, innredning, natur, mat..
Nån hadde bilda av unga, dyr, sydentura..

Nån av bloggan va det æ kalla direkte sinnablogg, krasse meininga, sinte utsagn, eder og galle..
Og nån va mer som ei tanketom boble, rosa, fluffy, bomullskya og regnbua..
Sånn i kategorien: i am so happy i could shit rainbows...
Og ingen av bloggan e feil..
hver og en e på den plassen i livet, der utsagnan deres e riktig.
Kanskje har æ vært der, kanskje har æ bare streifa innom, enkelte
e så fjernt fra det som e mæ at æ blir helt satt ut.

Likevel, enkelte makte å berøre tankan mine, sette spor etter sæ.
Mye fordi man kan kjenne sæ igjen.
Og likevel, uansett korr sukkersøtt og rosa pastell andre klare å skrive i en blogg, så undres æ..
Kor e kjernen?
E det så rosa og mykt der dem står?
Eller e dem så sint og krass, så skarp i kantan hele dagen?
E det å la sinnet velte ut i en blogg ett pustehull, eller e dem sånn hele tia?
Ka vil det si å være så sint, hate verden, forakte alle som ikke e sånn som dem?

Æ blir aldri klok på menneska..
Hverken de som leve på en rosa sukkerspinn-sky, eller de som leve skarpt og svart..
Ikke de som leve i ei grå tåke hele livet heller..
Det eineste alle de forskjellige bloggeran hadde felles, va ordan.
Satt sammen forskjellig, likevel så va det de samme..
Det må være ett behov førr å bli hørt, eller sett..
Men stort klokere det blei hvertfall ikke æ..

Himmeldansen

Noen har dansa skoen av sæ på himmeln i troms i natt..

Nordlyset har flamma, dansa, snodd sæ..

Nordlyset va bakgrunn, lys, fargekart og ballsal.

De fargan som e blitt tatt bilde av der e uvirkelig..

Tenk at det fins menneska som klare å ta bilda av nordlyset sånn som det e..

Æ bøye mæ i støvet..

Og æ bøye mæ i støvet førr ett mesterverk av en symfoni over himmelranda.

Det e mange himmelbilda som e vakker, midnattsola, eller kveldsollyset..

En vinterhimmel med blåtimelys..

Men ingenting slår nordlyset.

På ett par av bildan såg æ himmelveien, og sjelebrua.

Opplyst og med lys-stolpan langs veien..

Så flytta lyset sæ og blei ei anna farge, ei anna stemning, himmeldans med farga.

Rødt.. grønt.. hvitt.. gult...

den vitenskapelige forklaringa e nokså nøktern, og ikke kjedelig, men litt tørr.

Støvpartikla i rommet..

Den e grei den, men det hende at man må se med hjerte og sjela, ikke sunn fornuft.

Æ har stått ute sjøl i sånt nordlys, sett på himmeldansen og bare venta på å høre ett 

ekko av latter fra der oppe.. 

Høre dansetrinn og svake tona..

det kan ikke alltid forklares..

Kanskje e de taus, de som danse i nordlyset?

Eller kanskje e man bare ikke flink nok tell å lytte.

Krystallklart, og knivskarpt.

Der e vi i dag. 

Det e sol, nån få varme grada, og ei luft som e krystallklar.

Fargekartet ute i naturen har dempa sæ, det e kommet en ro i naturen de siste dagan.

Fjellan står like stødig, og uutgrunnelig,og titte på oss og verden.

De har fått pynta sæ med den første snøen, den som får oss her nede tell å

sukke oppgitt mens vi erkjenne at no e det slutt på varmen.

Lufta e så krystallklar at man ser vanvittig langt, og knivskarpt.

Tell og med de av oss som må ha brilla ser klarere enn vanlig.

"Blåne bak blåne", va ett uttrykk vi lærte som små, og no e det sånn vi ser det.

Fjellan nærmest e mørk i farga, mens de blåne og blir lysere i tonan jo lengre unna dem e.

Vi ser at de blir hvitere for hver gang det har snødd der oppe, 

foreløbig ligg snøen som ett hekla blondeteppe over toppan, lett gjennomsiktig.

Det vare ikke lenge...

Kong vinter står enno litt i bakgrunn og venta på å ta over, men han har sendt varslan om at han e på vei.

Skogen va taus i dag.

Naturen virka litt resignert, noen få gjenstridige trær lyste enno opp med ei skarp gulfarge, men det va langt mellom dem.

Likevel, det e sånn hver høst..

Krystallklart og knivskarpt.

Kanskje ikke like velkomment som vår og sommer, men like vakkert på sin måte..

Vårherre trekt gardina tell sies..

Just heimkommen..
Etter å ha fått dusja, spist litt, og kokt kaffen så kan æ tygge litt på helga.
En gang før har æ prøvd å beskrive veien og naturen utover tell Forstranda.
Det e ei perle, ett stykke natur uten alt førr mye menneska.
Ei og anna hytta, nån hus som brukes om sommern, og nån få hus som det bor
folk i hele året.
Der har min kjære mor og hennes kjære vogna si.
En fjellrabb, ett planert stykke land og mye utsikt.
Spikerteltet sørge førr at man ikke får inneklemt-følelsen, og der e det godt og varmt.

No har faktisk min kjære mor den evnen at maten ho lage tendere tell å bli i beste laget.
Og da spis man litt mer enn man har godt av.
Igjen....
Så etter at dagen gikk med til å gratulere bestemora mi med dagen, med blomster og lys på kirkegården,
så lage da fruen elg-skav med tilbehør..
Det va godt, og det blei vondt..
Så den som tell syvende og sist måtte rusle ut en tur førr å få luft, det va æ.
Det hadde regne ganske mye heile dagen, så æ va forberedt på å bli søkkblaut igjen,
men luft måtte æ ha..

Men æ fikk mæ en overraskelse når æ kom rullanes ut ja..
Vårherre hadde trekt tell sides regn-gardinan, og viste fram en blåsvart nattehimmel som va helt fantastisk.
En mild seinhøst-kveld, med nån tente fakkelboksa ute, og en stjernevrimmel som va helt utrulig.
Melkeveien va helt tydelig, og nån satelitta gikk i bane der oppe.
Det va ingen måne å se, men det va ikke behov førr den.
Stjernebildan va så klar, Orions belte, karlsvogna, alle sammen gnistra mot mæ..
Det va ikke så lenge æ va ute, men æ måtte rusle litt langs veien og få med mæ natteskuet.
Når nakken va nesten vridd fullstendig skjeiv va det bare å gi sæ og tusle inn igjen.. mett i magen, og mett i sjela..
En halv time seinere regna det igjen..