Ja, æ e redd av og tell..

Det e en del av livet.
Å være redd.
Av og tell ikke mer enn en lett engstelse, men likevel.
Redsel førr dagan som kommer, engstelse førr det man ikke forstår.
Det hende æ e bittelita, og skyggeredd.
Ungan e langt unna, og uansett korr stor dem blir, tanken streifa innom dem..
E dem forsiktig?
Frys dem... har dem det vondt..irrasjonelle tanka muligens, men dem e sår likevel.
Det e sånn førr de fleste som har nån som e så nær.
Man føle på alt, ikke bare det som e lett og lyst.
Det blir svarte tråa i veven, iblanda de lyse fargan.

Og når de såre, vonde delan av livet har vært nåkka man har rørt ved ei stund, da velta trassen fram.
Den trassen som gjør at man orke litt tell, den som si: Aldri om æ gir mæ!
Den som lar stivsinnet få plass ei stund.
Kanskje e det sunt å føle litt på det som e svart avogtell..
Ett bittelite menneske, aleina i sin egen hud og i sitt eget sinn?
Det e ikke mulig å slippe nån inn dit, det e kun mulig å åpne opp, fortelle, vise med ord det som e
gjemt førr andre..
Da kan man la trassen, eller stivsinne, eller endog redsel få slippe ut ei stund.
Rive skorpan av sår og la det blø reint..