Det e mørkt der også...

Mentalt va æ i fjæra mi..
Det va mørkt og kaldt der også, med vind og iskalde sinte lyda fra havet..
Sjøl om æ sto i ei anna fjæra, ved den samme fjorden, så lukka æ øyan, og tenkte mæ "hjem".
Det va kaldt der også...
Felles førr de to stripan landjord e havet...

Sjøl havet hørtes nåkka irritert ut.
Det slo mot land, korte irriterte lyda, kalde skvulp, iskaldt vann..
Inni mæ kunne æ se fargan forandre sæ, tell sølvfarga stein, hvit sand, vennlig brus fra ett sommarvarmt hav mot sand og stein.
Det va grønt, det va blått, det va muntre lyda, sommargleden fikk råde.

Helt tell ett ekstra hissig og iltert vindkast kasta islufta si ned i nakken på mæ, da forsvant bildet fra netthinna ganske så fort.
Æ hadde ett dypdykk i skattekista mi ett øyeblikk, og ei perle fra sommern fikk ligge øverst og stråle litt..
Ei som tilfeldigvis dukka opp, litt uventa.
Men kjærkommen..ja, det va ho.

No e det snart desember.
Det e snart jul, og barnehjertan glede sæ.
Ei anna perla dukka også opp mens æ hutra mæ inn i vogna, ei fra da æ bodde lengre nord.
En kveld æ kom kjøranes mot bardufoss, vinter, snø, mørkt, og bitanes kaldt..
Og idet æ begynte å kjøre ned fra Andsvatnet, og litt etter toppen, der låg eventyrlandet..
Bardufoss flyplass, opplyst av landingslys, det skinte i rødt, hvitt, blått, det va eventyrlig vakkert..
Kjedelige flyplassen va ikke kjedelig lengre..

Innflyvnings-stripa hadde lys som pulserte, det va farga som fikk reflektert sæ i den hvite snøen.
Den perla e æ egentlig glad æ aldri stoppa og tok bilde av..
Antagelig må man komme kjøranes ned der fra mørket, førr så å få eventyret lagt ut forran sæ førr å skjønne det.
Det e vakkert i mørket også.. når man har ett lys eller flere å se på.
Livet e..
i mørk havkant eller mot en flyplass...

Ei lys fremtid i mørket

Sånn ser æ på det.
Vi e på tur inn i den mørkeste tia, november og først i desember.
Det vil bli enno mørkere.. dagan blir enno kortere.
Men så, tett før vi gjør oss klar førr nån daga med fred, nån daga med varme og ro, da snur det.
Da snur lyset.
Og vi kan igjen glede oss tell en ny vår, tell lyse daga, tell bittelitt mer varme.

Det gjelde bare å bite sammen tenner og holde ut.
Æ og mange med mæ e ikke spesielt glad i denne årstia, av ulike årsaka.
Men æ glede mæ over seine novemberkvelda med sølvblått månelys, med stjernan som blinke der oppe.
Æ glede mæ over lyden av havet, lyden av vinterhav.
Og æ lagre små øyeblikk innerst inne, små øyeblikk av en rosa himmel mot vinterfjellan.

Æ skal fortsette med å tre perla, ikke helt de samme som æ har tredd på livstråden fram tell no.
De endre sæ med årstia fremdeles.
Men hver eineste ei e verdifull, og hver eineste har samme glansen som alle de æ fant i sommer.
Perlekjedet kan æ ikke vise frem, men æ kan fortelle om det.
Og æ kan håpe at det e flere som samle sæ ett perlekjede på livstråden sin.

Og mens vintern suse en symfoni ute, og kvelden e full av måneskinn, så
klare æ å glede mæ.
Over ei lys fremtid, ei fremtid full av gleden over livet, ett håp om lysere daga, og ett liv som har verdi.
Livet e..
sjøl om lyset e måneskinn..

Æ kommer tell å skyte det H !%/(!!& es dyret!!!!

Normalt e æ ett fredelig vesen, som sjelden gjør anna enn mygga førrtred!
Men NO!!
Det kommer tell å bli krig på Skaugum!! Øh, Skaugvoll.
Æ vurdere krigstillstanda, med ureine triks!
Og tru dokker mæ, her meine æ alvor!
Årsaken tell mitt alvorlige og dyptgåanes raseri e en rev!

Ett eksemplar av arten, med en stemmeprakt som va nesten han pavarotti verdi!
Og tru mæ, han bør klip sammen gomman tell natta, ellers e krigen ett faktum!
Hadde no enno dyret hatt vett tell å skrike bare litt, sånn idet han passerte vogna, og så la det være stille resten av natta...
Men neeeeeeeeeeiiiiiiida!
Beistet må ha tatt den store sjekken av plassen, og passa på å skrike, bjeffe og holde ett helsikas leven lengst mulig, mens han undersøkte kver einaste helsikes kvadratmeter!

Og mens klokka gikk, og æ sku prøve å sove, så skreik dyret!
Hver gang æ kjente at: No.... no glir æ inn i drømmeland, ja, akkurat!
Han tyrras måtte skrike enno litt meir!
En gang flekte æ opp ett vindu og brøla tell han, uten virkning.
Så gikk gamla ut..
Kokførrbanna!
Korr lurt det såg ut med bærrføtter i skoen og en lang jakke og ikkje så mye anna kan sikkert diskuteres.
Reven va IKKE imponert!!
Han spratt en 10-15 meter lengre opp i veien mens han såg på ei illsint blondina som vifta og kjefta, med ett meget overlegent blikk!
Og der satte han sæ ned!
Beistet!

Nesten ihjelfrossen tassa æ inn i vogna igjen, mens han pelsdotten tassa oppover veien, mens han.. jepp, skreik!
Klokka va då over 3 i natt.. og æ va mildt sagt ikke blid!
Så no bør han være over alle hauga, førr hvess ikke så tilkalle æ han jeger BomBom!
Eller en anna jeger!
Knurr!
Livet e..
 også med ei ny revekåpe om det ikke blir stilt om natta!

Novemberlørdag

Det e lørdag, november, det e sein formiddag.
Æ e gørrlat.
Akkurat no e æ gørrlat.
Sjøl tanken på å gå på jobb seinar får mæ tell å sukke tungt.
Stort meir gørrelat enn æ e akkurat no blir man ikke.
Å himmel og hav korr godt det e!
Æ sku ha henta vann.. gidd ikke.
Æ sku ha rydda i casa del Knauz.. gidd ikke!
Sku ha skifta på ei seng... gidd ikke..
Som sagt, gørremakkelat!

Nån øyeblikk av livet må æ også få lov tell å være hardt angrepen av latmakken.
Egentlig så føles det litt godt faktisk.
Og om nån få tima så e det snudd tell det motsatte, da e det jobb, og full fart.
Snodige greier..
Når æ kjenne etter så e det e egentlig ganske kjedelig å være så lat.
Lite konstruktivt, og veeeldig lite produktivt.
Men, æ MÅ ikke gjøre nå anna enn å gå på jobb i dag.

Trur nok det blir gjort litt meir ja.
Livet e...
også når man e litt latmakk.

Du, som gir ro..

Du gir ro, og du gir styrke.

Den styrken æ treng førr å leve.

Alt ka livet kaste i fanget på mæ, det snur og vende du på. Førr så å legge det pent tilbake og si: dette klare vi!

Vi, som fant hverandre seint i livet, hvertfall seinere enn mange andre.

Alt vi har prøvd, alt vi har gjort, sjøl om det va langt fra hverandre, alt har leda frem tell ett nu.

Ett nu, som skal la oss bygge styrken til ei fremtid.

Og uten å gjøre fortia mindre verdt, uten å gjøre fortia mindre, så ser vi den som stigen vi va nødt å klatre på førr å komme på samme avsatsen.

Vi takke førr det og de som va, førr alt vi lærte på veien, og vi takke førr at avsatsen va den som va vårres.

Livet e ei reise, sies det.

Vel, æ reise lett.

Og æ reise gjerne sammen med dæ.

Du som ser, du som har himmel i blikket, du som har lyset og styrken når æ e sliten, og det e kveld.

Trygge hender, som hold mæ, trygge arma som holde mæ varm..

Alt som e godt e i dæ..

Du oppmuntre, og ser mulighetan.

Du e vakker.. du har ei vakker sjel..

Og æ takke førr at du vil la mæ gå veien sammen med dæ.

Livet e..

Å gå sammen.

Livet e av og tell ett hjertesukk

Ikke ofte, men sånn av og tell..
Ett sukk heilt nede fra hjerterota.
Så e det nye uka med venting..

Etter ei god uke med omtanke, varme og alt som e godt i verden, så e han på tur tell en anna kyst.
En kyst æ kan se i mitt indre, ett stykke av jorda æ kjenne litt til.
Så e det å vente tell det lar sæ gjøre å dra dit.
Lange daga, lange kvelda, der skype og tlf berga vett og forstand mens man vente.
Æ kjenne byen hannes, æ kjenne huset, og æ kjenne romman..
Ja, æ sutre...
Og æ vet det!

Egentlig så burde æ ha tassa rundt med det breiaste gliset som va mulig, men det e bittersøtt.
Tia strekke aldri nok tell.
Ikke sånn som man vil hvertfall.
Det e like greit at det e svart november, at det regna, at det e stille rundt øran på mæ no.
Så etter å ha sutra mæ ferdig så skal æ begynne å glede mæ igjen, trur æ hvertfall!
Det e heldigvis ikke lenge tell jul!
Ett heller merkelig utsagn tell å være mæ, og det vet æ.
Om ei stund e det nedover tell casa del Knauz, forhåpentligvis så står ho der å vente på mæ.
Og tia går fort.. takk og pris.
Livet e..
ikke så trivelig bestandig, men tell å leve med.

Så deilig å være litt uten en plan!!

Førr en gangs skyld så har kontrollfriken Eva latt være å planlegge!
Og du verden korr deilig det e.
Det gjelde da selvfølgelig jula..
Æ har lagt alle forma førr planlegging i hendern på kjæresten, og no skal han få legge planan.

I år blir det Sverige i jula.
Ett lett valg, egentlig.
Nye opplevelsa, nye smaka..
Og æ glede mæ!
Førr første gang på lenge så glede æ mæ tell jula.
Det blir nytt og annerledes, andre smaka, andre tradisjona, andre lyda.
Men likevel med små innslag av sånne ting som æ må ha med mæ...

Vi har snakka om forskjellige ting vi kan gjøre, uten å bestemme nåkka konkret.
Æ velge å dra over med åpent sinn, klar førr alt.
Det e en god følelse..
Å ha sånn tillit tell nån at man bare følge med.
Den siste uka har vært så god, så fylt av å ha det inderlig godt.
Tillit, åpenhet, varme... så utrulig mye varme!
Besøk av ungan, tid, familie, gleden av å få ødsle med tia på den som vil dele den med mæ..

Det har ikke betydd så mye at været ikke har vært nåkka å rope hurra førr, vi har brukt tia på andre ting enn å farte rundt denne gangen.
Og det har vært godt.
Så inderlig godt!
Daga som har starta med varmen fra en som gir av sæ sjøl, daga som har vært brukt tell å nyte livet, kvelda som va like god om det ble med en film på sofaen, eller ett godt måltid..
Den dyrebare tia som æ har masa om, den e blitt utnytta tell fulle.
Å leve livet mens man har det, nyte små ting som dukke opp, dele tankan og dele hverandre, dele plikta og småting som man må gjøre i ett hjem, delt glede E dobbel glede!

Kaffebesøk hos familie, og stille ro over ett besøk på kirkegården.
Æ e velsigna.
Så enkelt e det å forklare livet mitt no.
Livet e..
også den stille gleden med å være to.