Å skrive e skummelt!

Det e skummelt å skrive syns æ.
Og så e det ikke den ting man ikke kan skrive om, det handle om korrdan man bruke ordan.
Æ hadde egentlig tenkt å skrive om vårres evne tell å rote tell ting førr oss sjøl, men klarte ikke å kombinere det med dagens gjøremål..
Så tenkte æ på å ause ut av mæ ka æ syns om vasking, det fungere dårlig det også..
Og jo mer æ titta på den tellern innpå her, jo meir knyt det sæ, og tanken kommer nesten automatisk: Ka i himmelens navn e det æ holde på med??
Ka e det som gjør at det fins nån som orke å klikke sæ inn førr å lese det æ trøkke ned på tastaturet?
Muligens e den opplærte respekten førr Janteloven som slår inn, men den har æ jo gjort det æ kan førr å bli kvitt!
Sjøltilliten og sjølrespekten har egentlig sparka heile Janteloven på havet førr lenge sia, men en liten rest sitt nok igjen, om æ vil eller ikke.

Æ tuppe de æ e gla i bak med jevne mellomrom, og fortell dem akkurat korr flink dem e, kor fin dem e, at æ trur på dem, og at de må tru på sæ sjøl!
Muligens bør æ tuppe mæ sjøl litt bak også av og tell.
Gjør som æ si, ikke som æ gjør!

No veit æ med sikkerheit at det e faktisk ikke bare nærmaste familien som e innpå her, sjøl om de antagelig titta inn førr å se ka æ driv med.
Ikke e det bare mine aller nærmaste venna heller.. Og jo fleire som kommer tell mæ og fortell at de pleie å lese bloggen min, jo meir vettaskremt blir æ.
Men samtidig så stig faktisk trua på at det fins ett og anna gullkorn innimella, kanskje e det nån som finn en form førr trøst, eller ett håp av og tell.
Muligens e det nån som humre litt og kjenne sæ igjen i småting, eller som i ytterste konsekvens får sæ en oppvekker?
Æ like å leke med ordan, ikke bare her innpå.
Og veldig ofte så bare glippe det ut, ikke helt gjennomtenkt.

Det kom ett gjeng med befal innom jobb her i uka, i ett kjempehumør, og replikkan satt laust hos nån av dem.
Veldig laust...
Og selvsagt, æ hadde ikke vært mæ om ikke svaran hadde ramla ut av mæ..
Vi har ikke nåkka sterkere å servere enn øl og vin, så han som kom i baren og ville ha en dobbel rom og cola blei litt skuffa..
Æ prøvde da å trøste han med at han kunne få en "bakrom" og cola...
Da va det gjort... trøste og bære...
Dokker kan jo bærre tenke dokker, 15 befal og lille mæ.. replikkan hagla!
Han endte da opp med å bestille en dobbel kjølerom og vann..
Æ flira i to tima. :)

Det å bruke ordan med omhu hadde nok vært meir korrekt, men æ e ikke laga sånn.
Det dett ut av mæ, heldigvis som regel uten at nån blir fornærma..
Og når da ordan skal inn hit, så hende det sæ at de dett ut av mæ da også.
Og førr hver gang æ logge mæ inn her førr å trøkke ned nån tanka, så trekke æ pusten djupt, stålsett mæ, og går på med dødsførrakt.
Litt mer tøff hver gang, litt meir vettskremt hver gang, og litt meir letta hver gang det har gått bra.
I morra kommer æ nok igjen tell å puste djupt, ta rennafart og be Janteloven ryke og reise, og skrive litt mer..
Men en ting kan æ love, æ e antagelig like vettskremt.
Men litt tøffar..