Det e rart..
Korr nært, eller korr fjernt ska sorgen være før man prioritere annerledes?
Handle det om oppdragelse, eller handle det om egoisme?
Det æ tenke på e ka man gjør når nån e gått bort i familien.
Det æ anser som totalt respektlaust, det e helt naturlig førr andre.
Æ blei spurt i påska om æ ville være med på fest.
Enno så kjenne æ at håret røyse sæ bare med tanken.
Nei, æ kjenne ingen plassa at det kunne blitt rett å gå på fest.
Livet e mye meir enn en fest, det handle om å også utvise såpass med respekt førr andre
at man hoppe over den festen.
I min lille verden så blir det helt feil.
Respektlaust.. ovenfor de nærmeste.
Det e tanken min.
Likevel, det fins de som går på den festen, uansett korr nært sånne ting blir..
Ikke ska æ sette mæ tell doms over andre., men det hende sæ at æ begynne
å lure på om æ bare e litt førr hårsår eller sågar litt førr snerpat.
Som ho sa:
Livet e meir enn en dans på rosa.
Av og tell så e det en løpetur på torna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar