Dagen kom den..

Sjøl om æ ikke ønska det.
Og dagen kom fort.
Det e ikke tell å legge skjul på at æ har grua mæ tell i dag.
Enkelte ting blir æ aldri "god" på, begravelsa e en sånn ting.
Sjøl om det innebar at en sønn kom heim en tur, så ligg det en undertone av moll over det heile.

Akkurat no e det stille her i hula, kaffen e kokt, dusjen har fått spyla bort ei urolig natt, og ute
gjør sola det ho kan førr å minne mæ på om at livet e..
I senga mi ligg det to mirakel og sov enda, søsken, to som ikke har sett hverandre på lenge.
Da æ sto opp, så va ikke den yngste av dem tung å be når æ sa han sku bærre krype inn i mi seng.
Hula e ikke større enn at en må ligg på sofa, særlig når vi blir mer enn to.
Det e stille.

Inni hodet mitt surre det tekst, tona, og en liten redsel førr å ikke klare å gjennomføre
det æ skal i dag.
Men, har æ sagt ja, så skal det gjøres.
Æ grue som en hund..
Takk og pris førr moralsk støtte i dag..
Vi e en hel familie som har en råtten dag, akkurat no e det ikke bare æ som grue mæ tell dagens
gjøremål.
Måtte bare alt gå bra i dag.
Livet e..
Akkurat i dag skal livet få rusle sakte, og alt utenom skal få
stå stille.
Det må bli sånn...