Kvil dæ du Onkel..

Gårdagen starta så bra.
Familien samla så godt det va mulig, og den varme gleden satt i magen.
Så bråsnudde det.
Dagen blei lang, og gjor sæ fortjent tell navnet.
Langfredag.
Timan mellom den første telefon som varsla om at det gikk den gale veien, tell den endelige beskjeden om at no va det over, de va lang.

Kjære snille goe onkel Jan, no kan du kvil dæ.
Du har fortjent det!
Æ har skreve en gang før her inne om dæ, æ skreiv om de goe hendern dine, om ei arbeidshand som hadde meir verdi enn mye anna æ veit om.
Æ e så takknemlig førr at akkurat du va min onkel.
Sorgen får litt lettere steg når alt det goe du va førr hele familien får ligge i bunn.
Men savnet etter dæ kommer tell å bli væranes, det har en anna rytme og tyngde enn sorgen.

Du har en stor familie, vi e mange som har fått av tia di, som har fått hjelp med alt mulig mellom himmel og jord.
Vi e evig takknemlig, alle sammen.
På mange måta så blei du en "pater familias", den alle tydde sæ tell når ting va vanskelig.
Og som regel så kom du med ei løsning.
De siste åran så blei det helt annerledes på grunn av sykdom.
Ikke alt e mulig å reparere.
Du fikk også smake på at livet ikke e snilt bestandig, likevel så hadde du trøst å gi tell andre.

Vi e mange som kommer tell å savne dæ, veldig mange.
Sorgen e en uvelkommen gjest, sjøl om han ikke va så uventa.
Min tanke no e at du e heime, og at du har det bra.
Det e vi som sitt igjen som har det vondt.
Takk snille onkel, førr omsorg, førr lærdom, og førr at du lærte mæ å bli ett bedre menneske.
Takknemligheta sitt dypt, tru mæ.

Æ takke førr alt du har betydd og gitt av dæ sjøl.
Livet e..
Også når det e slutt.