En søndag med sine egne ord

Denne dagen har hatt sine egne ord.
Den snakka stillferdig no når det e kveld.
Nordlandet har kveld, en sånn kveld som har dis i fjellan, og sol..
Den starta med en god bris, med fugla som krevde sin plass i det store bildet, den starta med sola.
Morrabris og morrasol, på en søndag, det e ikke å forakte.
Ikke i min lille verden hvertfall.
Dagen forsvant i jobb, dog så va det igjen en trivelig dag i så måte.

Sola har vandra over himmeln, den tok runden og fikk lyse opp overalt.
No heng ho lavere, har ikke samme krafta som tidligere.
Likevel så kan vi enno se den etter midnatt, den kreve også å få oppmerksomheta,
sjøl om det også e på den stillferdige måten.
Naturen e sjelden høgmælt, den kviskre mer enn den rope på denne tia av året.
Nede i fjæra klukke det i bølga mot land, det suse i tang, småbølga lage lyd mot båtan her nede.
I ny og ne e det en småbåt som drar ut..
Seint en søndag kveld så virke det som om Nordland e litt sliten etter en lang dag.
 Det e stille..

I det lille hjørnet som æ sitt i e det stort sett fred og ro.
Æ lytte tell dagen, høre den kviskra, kjenne den e blitt kjølig.
Likevel, det e håp så lenge insektan danse i kveldslyset, så lenge sola kreve å få lyse opp en kveld førr oss.
Æ håpe på fleire sånne kvelda, der æ kan lytte tell dagen, og svare med at:
Livet e...