Tell himmels e det mange trappetrinn

I dag har æ begynt å øve mæ..
Sånn ifall æ skal opp, og ikke må ta ekspressheisen ned..
Vi har vært på tur.
Æ fikk ei melding førr æ kom hit, om æ hadde høydeskrekk?
Det har æ da ikke.
Mer mot enn vett, e vel nærmest sannheta.
Førr vi sku på picnic, hit:

Så da ble det dit da..
utstyrt med nye sko, ryggsekk med mat og kaffe la man trøstig i vei.
Nede på bakken så såg det ikke så ille ut, litt vindskjeivt og rustat, men helt greit.
Så det va bare å begynne å klatre.
Opp som ei apekatt..
Og så begynte utsikta å vise sæ..

Godt og vel 20 meter over bakken va det helt utrulig å se utover, natur og skog og mjuke kolla og åsa i alle retninga, og endelig klarte æ å orientere mæ om korr æ va, ved hjelp av ett lite gløtt av havet langt borte.
En opplevelse...
Virkelig!
Litt  av maten blei inntatt der, før vi dro videre..
Mer å se..

Men førr å si det sånn, gran og furu blei veldig små der oppe fra..

Resten av dagen har blitt brukt til å se alskens små steda ved kysten, æ har rusla på sandstrender, æ har fått nyte havet med alle sine lyda, og æ har erfart at havet her ute ved bottenviken ikke smake spesielt mye salt.
God mat, god kaffe, og en som vise mæ de små tingan, såvel som de store grandiose.
No e det kveld snart, med ett glass god rødvin, og det e mange inntrykk som må fordøyes.
Æ kose mæ nesten forderva, uten tvil!
Livet e..

Også i høyden!