Nei, no altså..

No har æ skrevve ett utall overskrifta, og sletta alle..
Dysleksien har ikke tatt over, men hodet går som en ping-pong ball i dag.

Æ har skrivekløe, men det hjelpe så lite når konsentrasjonen e på linje med norsk politikk, helt elendig.
Setningan blir påbegynt, nån ord får stå på skjermen ei lita stund, og så slettes de.
Helt håplaust..
Likevel, enkelte får stå.
Sånn som denne.

I dag finn æ ikke engang roen med å titte ut, det hjelpe ikke at havet e stille og speilblankt, det hjelpe ikke at skyan lage åpninga og vise frem en bleikblå høsthimmel.
Roen kom ikke av å se at fjellan har pynta sæ på toppen med ett hvitt slør av nysnø.
Kanskje har ho rett likevel, ho som påstår at æ har ett snev av ad-hd.
I dag slit æ med konsentrasjon.
Men det e ikke negativt lada..
I tankan har æ flydd østover i dag, gudene veit korr mange ganga..
Om kort tid så e æ på tur dit, fysisk og reellt.

Nye inntrykk, nye ansikta, nye steda å se.
Andre lukta, og ett anna språk å forholde sæ tell i nån daga.
Det gjør ikke vondt å glede sæ!

Det gjør ikke vondt å være der æ e i livet no heller.
Korr mange tima som e brukt på å gruble, kjenne etter, føle på ka som e rett e egentlig uten betydning, hvertfall no når man e blitt sikker i sin sak.
Halvveis tell nitti har æ skrevet som forklaring på kem æ e..
Halveis tell nitti, halvveis i livet, halvveis tell så mye.
Men ikke halvveis tell å erkjenne ka æ føle, ka æ vil, der e æ i mål.

Det e høst, men likevel vår, det e kjølig, men likevel varmt.
Rotete oppi hodet?
Definitivt..
De grønne åsan e ikke grønn, de e kobberbrun no, og egentlig så skulle vi hatt nån skikkelige frostnetter så høsten fikk pynta sæ med mer gult, og rødt.
Rylliken står like stri og sta og blomstre, men den gode lukta si, den  sendte den avgårde med sommern.
Enno e det en og anna sein rød-kløver som nikke med en blomst mot oss, antagelig like forundra over årstia som oss.
Og fuglan e snart borte..
Livet e..
Også de dagan med kaos.