Det fins sikkert en lov i mot det!

Æ e helt sikker, om æ leite, så finn æ sikkert en lov mot å ha det så bra.
Det e nesten så æ skjemmes litt..
Å sulle litt førr sæ sjøl, sulle litt rundt sammen med, sulle litt sånn generellt.
Språk...
En ting e hvertfall sikkert, de siste dagan har æ vært nødt førr å forklare ord og uttrykk, sånn som man bruke i det daglige.
Og når det da sitte ett forvirra fjes å ser på mæ, så e det ikke så lett bestandig.
Enkelte ting e jo lettere å forklare enn andre..
Men logikken bak den norske gramatikken trur æ kommer tell å ta ei stund.
Nordnorsk dialektsgrammatikk e jo enno verre.
Det fine e at det blir mye fliring av sånt. :)

Dagan e fin..
I går va vi på skogstur, på leiting etter trakt-kantarell.
Eller, han leita etter sopp, æ spiste blåbær og tok bilda..
Området vi rusla i va i sånn skog som æ e så gla i.
Gran, bjørk, osp, og på bakken mose, gress, lyng og lav.
Den nesten hvite reinlaven dekorerte berg og stein i skogen.
Og æ fikk forklaringa på kofførr det e så mye rund stein ..
Rullesteins-åsa..
Restan etter siste istid..
Isen la igjen store mengda med rullestein, og da skjønna man jo kofførr naturen e som den e.
Einaste selskapet vi hadde i skogen va ei nøtteskrike eller to.
Hvertfall som vi kunne høre, eller se.
Ett par plassa va det ei underlig stemning, og æ følte mæ beglodd.
Det satt nok en eller anna av skogens beboer og titta på oss.

Men en sjeldent fin tur ut, det fikk vi.
Det gjeld å bruke tia rett..
Æ samle perla, æ samle inntrykk og tanka, æ trer perlan på etter som de dukke opp, livstråen fylles opp av svensk høst, blåbær med litt lite smak, lukt av høstlig skog, og ett ekko av ei nøtteskrike som skjennes..
Den som kunne ha stoppa tia av og til..
Tid e det mest dyrebare som fins..
Livet e..
Også i svensk høst-skog med kantarell og blåbær.

Tell himmels e det mange trappetrinn

I dag har æ begynt å øve mæ..
Sånn ifall æ skal opp, og ikke må ta ekspressheisen ned..
Vi har vært på tur.
Æ fikk ei melding førr æ kom hit, om æ hadde høydeskrekk?
Det har æ da ikke.
Mer mot enn vett, e vel nærmest sannheta.
Førr vi sku på picnic, hit:

Så da ble det dit da..
utstyrt med nye sko, ryggsekk med mat og kaffe la man trøstig i vei.
Nede på bakken så såg det ikke så ille ut, litt vindskjeivt og rustat, men helt greit.
Så det va bare å begynne å klatre.
Opp som ei apekatt..
Og så begynte utsikta å vise sæ..

Godt og vel 20 meter over bakken va det helt utrulig å se utover, natur og skog og mjuke kolla og åsa i alle retninga, og endelig klarte æ å orientere mæ om korr æ va, ved hjelp av ett lite gløtt av havet langt borte.
En opplevelse...
Virkelig!
Litt  av maten blei inntatt der, før vi dro videre..
Mer å se..

Men førr å si det sånn, gran og furu blei veldig små der oppe fra..

Resten av dagen har blitt brukt til å se alskens små steda ved kysten, æ har rusla på sandstrender, æ har fått nyte havet med alle sine lyda, og æ har erfart at havet her ute ved bottenviken ikke smake spesielt mye salt.
God mat, god kaffe, og en som vise mæ de små tingan, såvel som de store grandiose.
No e det kveld snart, med ett glass god rødvin, og det e mange inntrykk som må fordøyes.
Æ kose mæ nesten forderva, uten tvil!
Livet e..

Også i høyden!

En lørdag ved den svenske kysten..

Kjærlighet gjør blind, sies det..
Da e æ staureblind, og har lite sjans om å få synet tellbake.
Og gudhjelpe mæ, æ like det..
Ikke bare har han dratt mæ med på butikk, men æ har jammen mæ kjøpt mæ ny bukse også.
Og snille goe mannen har spandert på mæ nye sko, vi skal på tur.
E det rart æ føle mæ litt sveiseblind??

Ikke på lenge har æ hatt denne følelsen av total fred, av å ha det gjennomført godt, bli bortskjemt, få tilbakemelding sjøl på små ting..
Jo, det e godt å være her.

Det e godt å se ett nytt og anna landskap, det e godt å høre andre lyda.
Og det e farlig godt å ha en sammen med mæ som e der.. fullstendig og totalt.
De siste 24 timan har vært av en sånn art at æ orke ikke å beskrive dem, de har vært helt utrulig.
Altså, en som flire av at æ både fis og snorke??
Gjett om æ vet å verdsette en sånn en!!!
Jo, æ e blind, totalt sveiseblind, og æ håpe det tar mange år før æ får synet tellbake..
Livet e..
Ute ved den svenske kysten, og blind etter eget ønske..

Æ glede på mæ ett hjerteinfarkt trur æ!!

Førr sånn e det!
I dag klare æ ikke å nyte hverken natur eller omgivelsa på rett måte.
Æ skal ha fri..
Fridaga fra jobb, fridaga fra ansvaret, fridaga fra det som e kjent.
I mange daga... heile 10 stk!!
Så no går æ bananas i vogna, dronninga av casa del Knauz finn hverken krone eller nå anna.
Ikke bare har æ blitt velsigna på så mange slags vis som æ har skrevve om her før, men æ fikk også en sjef som man kunne bare drømme om.
Omtenksom som han e, så flytte han vogna førr mæ mens æ e borte.
Så når æ kommer tellbake så får æ ei ny utsikt å se på, nye omgivelsa, og kun nån få meter å gå tell jobb.
Æ slippe å være redd førr at slottet skal blåse på hav under uvær, æ slippe å tenke på svinglatte bakka, og æ slippe å vasse i snø tell langt oppå låran tell vintern om morran.
Og sku man no bli dårlig, så e det kortere førr å få tak i folk.
Jo, han e snill.
Om æ kommer til å trives like godt oppe på "haugen"??
Det gjenstår å se...
Men det e blitt ymta frampå om snøballkrig med naboan i de andre vognan, så det love godt.

Æ skal reise bort..
Ikke bare hjem, men langt.
Ei 11-timers reise, først med buss, så blir æ henta med bil.
Og så skal det roes helt ned..
Det e blitt nevnt en tur på shopping, æ treng tur-sko.
Men belønninga e en tur på Biltema, så da e det greit!
Og picnik, ute i skogen..
Jo, det e mulig å glede på sæ ett snev av hjerteklapp om ikke anna.

Sjøl om æ skal reise bort, så reise æ på en måte hjem også..
Førr hjem e vel der hjertet e?
Det gledes til alt fra lett prat tell dypdykk, fra bare ett smil tell hjertelig latter..
Stille kvelda i en sofa, i en armkrok, eller en spasertur i nye omgivelsa..
Omgitt av varme, glede, og en som vil ha det som e mæ, kor lite eller mye det no enn e.
Jo, det gledes..
Livet e..
også mens man vente på resten av livet, og å se den man vil dele det med.

Nei, no altså..

No har æ skrevve ett utall overskrifta, og sletta alle..
Dysleksien har ikke tatt over, men hodet går som en ping-pong ball i dag.

Æ har skrivekløe, men det hjelpe så lite når konsentrasjonen e på linje med norsk politikk, helt elendig.
Setningan blir påbegynt, nån ord får stå på skjermen ei lita stund, og så slettes de.
Helt håplaust..
Likevel, enkelte får stå.
Sånn som denne.

I dag finn æ ikke engang roen med å titte ut, det hjelpe ikke at havet e stille og speilblankt, det hjelpe ikke at skyan lage åpninga og vise frem en bleikblå høsthimmel.
Roen kom ikke av å se at fjellan har pynta sæ på toppen med ett hvitt slør av nysnø.
Kanskje har ho rett likevel, ho som påstår at æ har ett snev av ad-hd.
I dag slit æ med konsentrasjon.
Men det e ikke negativt lada..
I tankan har æ flydd østover i dag, gudene veit korr mange ganga..
Om kort tid så e æ på tur dit, fysisk og reellt.

Nye inntrykk, nye ansikta, nye steda å se.
Andre lukta, og ett anna språk å forholde sæ tell i nån daga.
Det gjør ikke vondt å glede sæ!

Det gjør ikke vondt å være der æ e i livet no heller.
Korr mange tima som e brukt på å gruble, kjenne etter, føle på ka som e rett e egentlig uten betydning, hvertfall no når man e blitt sikker i sin sak.
Halvveis tell nitti har æ skrevet som forklaring på kem æ e..
Halveis tell nitti, halvveis i livet, halvveis tell så mye.
Men ikke halvveis tell å erkjenne ka æ føle, ka æ vil, der e æ i mål.

Det e høst, men likevel vår, det e kjølig, men likevel varmt.
Rotete oppi hodet?
Definitivt..
De grønne åsan e ikke grønn, de e kobberbrun no, og egentlig så skulle vi hatt nån skikkelige frostnetter så høsten fikk pynta sæ med mer gult, og rødt.
Rylliken står like stri og sta og blomstre, men den gode lukta si, den  sendte den avgårde med sommern.
Enno e det en og anna sein rød-kløver som nikke med en blomst mot oss, antagelig like forundra over årstia som oss.
Og fuglan e snart borte..
Livet e..
Også de dagan med kaos.

Tirsdagstankan i fjæra

I realiteten så e det der man oppholde sæ.
Skal æ nærmere fjæra enn no, så må skoen på, og æ må gå 20 meter..
E det flo, så hold det med 15 meter før æ blir våt på beina.
Morran blir som vanlig brukt tell å se ut vinduet, nyte synet av havet som ligg stille, fjellan som får en forsiktig morraklem av ei bleik sol, og tang med farge av kobber.

Uttafor flytebryggan så e det liv i havet, små ringa dukke opp i vannet av småfisk som vake.
Og hegra skrik litt lengre bort..
Kaffelukta har som vanlig fått overtaket, og det e helt stille på plassen.
En og anna bil kan høres oppe fra veien, uten at man kan kalle det støy.
En helt vanlig tirsdag, ei helt vanlig uke i september..

Kanskje e det så enkelt at det vanlige ikke e helt vanlig likevel.
Ei anna fjæra, like kjær, nån mil unna, og æ vet at det e samme roen der..

Tenk at man skal bli så ubegripelig glad i stein og vann?
Dagen e fylt med håp allerede, håp om at alt man ønske sæ vil falle på plass, med litt hjelp.
Håpet om at trua på fremtia skal være faktoren som gjør akkurat det, får ting på plass.
Kanskje e æ bare en realistisk drømmer, men uten nåkka å strekke sæ mot så blir dagan litt tom.
Livet e å plukke de perlan som dukke opp, ikke sant?
Om det no vise sæ at perlan e av stein eller vann e vel egentlig uvesentlig.

Og mens dagan blir kortere og kortere så kan man bruke en sånn morran som denne tell å tre perlan på snora, legge de indre bildan inn i minne-banken, tell bruk når det virkelig blir ruskevær og utrivelig ute.
Høsten e vakker, si dem..
Høsten e den fineste årstia, si dem..
Æ svara stille at, nei, den e tia førr å reflektere, ei stille morrastund, om så på en tirsdag, før høsten kommer inn med storm og fargesymfonien sin.
Og enno så vet æ jo at når storman kommer, ja da ramla æ i stava over dem også, nyt dem, finn det som e vakkert i en høst-storm også.
Livet e.
I storm eller stille..

Når man åpne døra på vidt gap..

Det har æ gjort no.
Den døra æ snakke om har vært stengt lenge.
Det låg vel i kortan at det måtte bli ett innlegg om siste dagers hendelsa.
Uten å utbrodere, og uten å bli sukkersøtt, ja, livet e blitt godt.
Ekstra godt.

Å bli truffen av lynet va egentlig bare helt fantastisk, å åpne døra tell det innerste va enno bedre.
Den va rustat på hengslan, den døra der..
Sant å si så trudde æ nok den kom tell å ruste fast her tidligere i sommar.
Etter å ha slått mæ tell ro med at det nok kom tell å bli en ny høst og vinter aleina så såg æ vel ikke så alvorlig på det heller.
Helt tell lynet slo ned..

Dagan har gått med tell å bli sikker, sikker på at det e rett å åpne sæ.
Men tanken har feste sæ, tanken om at den som aldri våge, den vinn ikke nåkka.
Dn som ikke våge å åpne den døra, vil heller ikke sleppe inn lyset og varmen.
Så da va ikke valget så vanskelig.
Korr veien går framover e vanskelig å si, korr humpat den blir e enno verre å spå, men veien e der, det e bare å gå den.
Det som e godt no e at førr første gang på veldig lenge så går man ikke aleina.
Det e to godt voksne liv som skal flettes sammen, finne retning og mål sammen, løse utfordringan sammen.
Takk og lov at det e optimisten i mæ som alltid får råde, problem får lov å bli utfordringa, og da e ting enklere.
Æ takke førr livet, æ takke førr alt æ har fått, men mest takke æ førr at det e nån som ser nåkka man ikke ser sjøl, og som våge å ta sjansen på å gå gjennom døra mi.

Livet e.
Særlig med åpne døra..