Ei mor e ikkje bare ei mor, sjøl ikkje på en onsdag.

Æ får besøk i helga.
Og æ gleda mæ veldig!
Æ får besøk av ho mamma.
Og mens æ gikk i dusjen i morres gikk det opp førr mæ at æ har ikke sett ho på evigheter, kofførr føles det da som om æ såg ho i går?
Den der strengen som går mellom mødre og ungan fungere faktisk ikke bare mellom mæ og mine unga, den fungere jo mellom mæ og mi mor også?
Og det å være mor eller mormor eller ka som helst e jammen mæ så fantastisk utrulig, tenk å få lov å oppleve nå sånt.
Det e ingen skam i å være ei hønemor, og det e godt å få være ungen tell ei hønemor av og tell.

Det e ingen tvil om at æ hadde sloss som ei løva førr ungan mine, men nån og enhver har kanskje glømt at foreldran vårres kommer tell å sloss førr oss også, vi e ungan demmes. :)
Voksne unga, ja, men ungan demmes.
Og den fine strengen som de aller fleste av oss har te ungan, den har foreldran vårres tell oss.
Det e nok den som e forklaringa på at det føles som om æ ser ho ofte, sjøl om det kan gå lang tid mellom hver gang.

De av oss som har opplevd å sitte med en nyfødt liten baby i arman vet akkurat korrsen den følelsen e, den e så stor, så oppslukanes, så himmelvid at man får ikke oppleve nåkka større i livet.
Og korr mange av oss har ikke glømt at sånn va det førr vårres foreldra når vi blei født... æ trur det e mange som har glømt det.
De va, og e like villig tell å ofre førr oss det vi vil ofre førr vårres unga.
Og æ snakke ikke om bare materielle ting.
Det e så lett å se kun på den biten, og så glømme vi at de tingan som e viktig, e de tingan som ikke koste mer enn tid og energi.

Den tia vi e inne i no e den tia på året der det kommer nye liv tell verden hver dag, men vi ser ikke så mye tell det.
Men de fleste av oss blir varm om hjerte når vi ser en nyfødt elg-kalv, eller får ett glimt av en reve-hvalp ute i naturen, hvis vi e så heldig.
Vi stoppe bilan på veien hvis måsen har unga som har forvilla sæ dit, og vi stoppe gjerne opp førr å se hareunga leke ute i skogen.
Og de aller fleste av oss gjør det vi kan førr ikke å forstyrre livet demmes.
Og mødre e mødre.. vi beskytte ungan så godt vi kan.
Det e nåkka å tenke på når måsen stupe mot dæ om du e førr nært reiret, eller om reve-hvalpan blir jaga ned i hiet om man kommer førr nært.

Det e ingen selvfølge å ha ei mor, eller en far som sloss førr oss, og som ofre førr oss.
Ikke alle av oss har det.
Men den fine strengen æ har oppdaga, den e der, usynlig, men sterk.
Og det man har i hjertet treng man kanskje ikke å se hver dag med øyan sine, man ser det med hjertet.
Æ vet ka æ e villig tell å ofre førr mine, at æ sloss som ei gaupa ved behov, sånn e det å være mor.
Og sjøl om æ slippe taket og lar ungan mine gjøre sine egne tabba, så e strengen der.. like sterk.
No vet æ korr den kommer fra, den e bare en forlengelse fra mi mor..

Like sterk, like usynlig, og like ekte.