Urettferdigheta e stor!

Livet har vært så snilt mot mæ at æ har fått en grøde med unga.
No har æ alltids født bare tre av dem, men æ har en haug med unga i kategorien
"family by choise".
Gutta og jenta, i sånn ymse aldersgruppa.
Unga æ kan kaste mæ over og knusklemme uten at de får panikk, unga æ e genuint gla i..
Nån e fra dengangda, nån har kommet ramlanes i fanget på mæ de seinere år.

De e alle unik, hver på sin måte.
Nån har rusla inn og ut av døran mine som om de bodde der, andre har kommet meir sjelden.
Men en ting har dem felles alle sammen, de har gitt mæ trua på ungdommen, lært mæ at ungdommen e bare voksne med litt lite erfaring.

Sjøl om dem e litt spredd utover i landet, så bær æ dem med mæ, i hverdagen, og førr resten av livet.
I dag e æ litt lei mæ, en av mine søte små e blitt sjuk.
Det svarte trollet har vist tenner.
Kreften vise ingen nåde, den slår ned hos kem som helst, og korr som helst.
Man sitt på sidelinja og føle sæ makteslaus, engstelig, nervøs, og forbanna!
Ja, æ blir forbanna!
Rett fram rasanes.
Magefølelsen min si at det blir å gå bra, det e ikke det som gjør mæ uttaførr.
Men at ungdomma skal være nødt tell å gå igjennom ei sånn behandling  e jaggu ikke mye rettferdig!
Æ ser faktisk sånn på det at det e bedre at vi "gamlinga" blir sjuk, vi har tross alt fått levd nån år!
Unga og ungdom skal ikke slite sånn, livet e jaggu ikke nå dans på rosa førr dem i utgangspunktet.
Så ja, æ blir forbanna!
Æ har sett på nært hold ka kreft gjør med ett menneske, så æ like det dårlig!
Mine unga skal være frisk, mine reserveunga skal være frisk, alle unga fortjene å få være frisk!

Æ takke ikke nån førr at mine unga e frisk, æ tenke ikke at: heldigvis va det ikke min unge..
Ungdommen e vårres, og vi skal aldri ta dem som en selvfølge.
Ungan e det mest dyrebare vi har, uansett kem som har født dem.
Så tilgi mæ no heller førr at æ føle litt ekstra førr de æ kjenne og e gla i, æ e bare ett menneske æ også.
Takk og pris at æ har trua på at det går bra, denne gangen også.
Livet e..
Denne gangen også.