Æ lengta ofta utover..

Te Mjelle..
Det e ikke så ofte æ lengte utover dit, men førr de som har sin egen plass der så e det nåkka æ forstår.
Måkeskrikan har sin egen klang, terna skrik sin egen sang der ute..
Å sitte på bergan på yttersia av Bodø-byen, i sol og lett bris e godt førr sjel og sinn.
Æ har min egen lille paradis-flekk, men det e nå eget med å sitte på fremmede svaberg og se ett anna landskap.
Ikke bare ett landskap på land, men også ett anna lanskap i havet.
Andre farge, kontura, svaberg som kurva sæ på andre måta.

Og det gikk opp førr mæ mens æ satt der koffør han Terje lengte utover te Mjelle.
Han må ha gått der nån ganga førr å få plassen så inn under huden at han kunne skrive den visa..
Naturen va mild, men vill og vakker samtidig.
Det gjør ikke vondt å finne sæ ett svaberg i solskinnet og se utover vestfjorden, båta, fuglan og holman.
Og langt der ute låg Lofotveggen i disen, det såg ut som om fjellan hang der ute.
Det va flott, og det va en plass førr å finne fred i sjæla.
Æ skjønne han godeste Terje Nilssen..

Dagan mine no e sånn at æ finn ikke alltid ordan, hvis det e mulig å kose sæ ihjel så ligg æ tynt an.
Været blei helt fantastisk, med det som følge at æ har fått vise fram  den lille byen vårres i godvær.
Det e fremdeles vakkert på Rønvikfjellet, det e fremdeles nåkka eget å kjenne historiesuset fra Skansen
festning.
Bilda e tatt, tia e brukt tell å dele inntrykk.
De neste dagan skal tilbringes i ei anna fjæra, tid og tanka skal deles,andre inntrykk skal hentes.

Telt og anna tur-utstyr  skal i bilen, det skal tas med endel mat og drikke, det skal gledes..
Den stille gleden over å ha forventninga, gleden over å vite ka hovedtrekkan blir de neste dagan, og det gledes over alt det man ikke vet enno.
Alle stemningan e like velkommen, hver einaste ei av dem e allerede blitt perla på snora.
Det blir tur, grotte-tur, fjære-tur, telt-tur, kos..
Tankan skal få kle på sæ og bli ord, med vinga så dem kan fly..
Fjæra mi skal få besøk, det skal sittes på en liten flekk av jorda, og vi skal eie den flekken nån tima.
Det aller fineste e at turen dit e ei perle det også, ei som egentlig e tredd på snora førr lenge sia, men som det passe så fint å leite frem igjen.
Vi pusse av den litt og lar den få glimre i sola i dag.

Det gledes..
Stille og vart, men ikke mindre inderlig av den grunn..