Februardagsfjæra

Det snør..
Det fyk og kove nåkka kvit guffe, det ramla ned iskald kvit snø som glefse en stakkar i nakken.
Det skal være sånn si dem..
Husveggan får på sæ snø-sløret, alt e litt tåkat og uklart.
Snø-dyna legg sæ over landet.
Sånn e det bare.
Man må ikke like det, men man e nødt å akseptere det.

I fjæra ligg snøen heilt ned tell der sjøen kysse landet, i takt med flo og fjære.
Frossen sand, frossen tang, steina med snødyna over, det e der.
Det friste lite å gå barføtt no.
Ikke friste det spesielt å klatre over stein og berg no heller, det kan fort bli med livet som innsats over is og frossen tare.
Æ må nok bare smøre mæ med tålmodighet.
Fuglan e litt duknakka, de venta på bedre daga dem også.
Dog e nån av dem på vingan stadig vekk, de håne både vind og snø, de e klar tell det meste.
Og sjøen rulle sæ mot land.
Ufortrødent, uten å bry sæ med ka den møte.

Mellom snø-elingan så ser man en ås, kledd i kvitt, der skogen også står avventanes.
Naturen veit ka som kommer no framover.
Februar og mars byr gjerna på heile spektre av vinter, fra soldaga tell daga med kvitt inferno.
Æ har avfunne mæ med at sånn e det, man skal bites av is-vind, man skal få snø-glefs rundt øran,
sånn e det bare.
Belønninga mi e klare iskalde kvelda, med nordlys og stjerna,
derførr hold æ ut.
En fjæra-tur i stjernenatt, iskaldt vinterhav som mumle stille mot land, is-symfonien som av og tell blir akkompagnert av nordlyset..
Naturen holde pusten førr tia, jord-pulsen e lav, den vente den også.
Bare havet fortsette med sitt, uten å bry sæ stort med ka som ellers skjer.
Det blir vel anledning førr havet også å vise sæ fram, det e lenge tell seinsommarstilla.
På en dag som i dag e det vanskelig å oversette lyden av vinterhav tell ett varmere språk.