I all enkelhet.

Så enkelt e det.
Ei bok av en ganske kjent norsk prest, med en del livsbetraktninga, en sånn mann som har reflektert litt meir enn de fleste av oss, den e nesten lest ut.
Og æ e brennsikker på at æ kommer tell å lese den flere ganga.
Mye på grunn at det e ikke enkelt å ta inn alt første runden.

Mye av det han skriv har man sjøl erfart, på godt og vondt.
Mye av det han skriv kan man ta tell sæ, nåkka kjenne man sæ ikke igjen i, endel va nye tanka som e verdt å tenke litt på.
Æ e velsigna med gode venna, evnen tell å se gleden i småting, og da har æ kommet langt ifølge boka hannes.
Min enkle glede over dagan som kommer, gleden over å se at folk man e gla i har det bedre etter en nedtur, forventninga over at enno en gang skal æ se våren  komme..

Det skal så lite tell, det å se dagan som kommer rullanes som bølga mot mæ e stort.
Nattetima som e stille nattsvart hav, og dagen som flør sæ oppover i fjæra.
Så lite i mange sine øya, så stort i mine.
En trygg forvissning om kem æ e, æ like mæ sjøl, og tilgir mæ sjøl de feilan æ har.
Det e så mye lettere å hjelpe andre fra å drukne på livshavet når man sitte i en båt som bær, min båt har plass tell flere.
Og den e trutna og tett...
Tia mi går ikke, den kommer.
Dagan som kommer skal fylles med både stille glede og frydefulle utrop, alt etter ka tia har med sæ når ho kjem.
Og kanskje sett æ i flomålet da, klar tell å ta imot, eller æ blir overraska av det uventa?
Æ dele livsgleden og forventninga med mine, dele varmen og tankan om stort og smått også.
Om æ e heldig så e det det dagen bringe med sæ når den flør, varmen og stille tanka fra de man e gla i.

Sånn i all enkelhet..