Han e dypt såra.

Og det e min feil...
Samvittigheta mi e ramsvart.
Tenk, no har han delt seng med mæ i all evighet, vært med mæ når æ sku på helgetura,
han har gitt mæ allverdens av hengivenhet, og så såre æ han blodig..
Blikket æ får no e litt meir skeptisk, sånn der: skal du gå ifra mæ igjen, eller kan æ stole på at du blir her?

Neida, æ har ikke en mann i livet, det dreie sæ om en liten tass på fire føtter.
Ett kjærlighets-forhold som har utvikla sæ tell nåkka heilt spesielt.
Han e ikke verdens vakreste hund, sånn estetisk.
Han e litt førr rund, han e en gammel gutt på nesten 10 år, med de skavankan som følge med å være såpass gammel.

Æ hadde neppe plukka han i en flokk av hvalpa, dertil e han førr forsiktig og reservert.
Sant og si, han e det motsatte av det æ hadde leita etter.
Men, han har sjarmert sæ så inn i det innerste av hjerterota mi at det e nesten utrulig.
En stille og sjenert gutt, med en sjarm som måtte leites fram.
Det va verdt det.
Vi tasse rundt sammen, han e blitt en sånn "tante-gutt".
Når kveldan kommer så kommer han ofte å mase, ser på mæ med trøtte øya, og lure på om ikke æ skal legge mæ snart, førr han e trøtt!
No e jo saken den at æ e fuggel og kattevakt i nån daga.
Den ene tingen han lillegutt overhodet ikke tåle, det e katte!
Så da må han være hjemme mens æ drar.
Den første kvelden så skjønte han tidlig at nåkka va på gang, og når æ sku gå ut døra så va han klar tell å være med.
Du verden førr ett blikk æ fikk når han skjønte at æ sku gå aleina!

Nattsvart samvittighet...
Og den neste dagen, når æ kom tellbake, da va han så fornærma at han kom ikke førr å hilse på mæ engang!
Så æ måtte rope på han, og lokke, førr at herremannen sku komme og hilse på.
Det tok lang tid før han kom, og det blikket æ fikk, sa meir enn tusen ord.
"du svikta mæ!"
Samvittigheta blei ikke så mye bedre av det..
I dag, når æ kom, da låg han i senga, på sengklean mine.
Han fikk kos og skryt førr godt vakthold, så etter ei stund så logra han, og hilste nesten normalt.
Han tassa attmed mæ, legg sæ ved siden av mæ når æ sette mæ, e nær.

Det kan virke som om æ e nesten tilgitt, men bare nesten..
Sånn e det å ha hund, tell og med det som e andre sin hund.
Av og tell så sku æ ha ønska æ hadde hund, men no fikk æ en påminnelse om kofførr æ ikke har det.
Ett dypt såra hundeblikk va ikke lett å glømme nei.
E man tante sin, ja da e man tante sin, da ska ikke tanter bare bli borte!!
Huff og huff..
Det e ikke alt som lar sæ ordne med en godbit heller.