Regntid i ørken

det e det æ ønska førr dæ..
Vi e alle menneska, med enorme rom inni oss.
Av og tell så står det ei dør åpen hos andre så man får se inn..
Det har hendt at det glimtet inn har vært ett trist syn.
Når blikket e matt, nesten livlaust, slukna.
Det e ikke mye liv eller gnist å spore, det e grått og taust.
Da har det hendt at æ har banka på, ønska å hjelpe, ønska å gå litt av veien sammen med..

Om da den døra inn har åpna sæ litt, og man har sett at det e tørt, visna og brunt, det e da man skal tilby ei utstrakt hand.
Ørken om natta..
Ser dokker førr dokker det bildet?
Det e ikke meir lys enn at man ane sand-dynan, man ane at det e goldt.
Vi  e ikke bare menneska, vi e full av mange landskap, vi e full av himmel og tanka, tanka som gror av det landskapet vi trør i, inni oss.
Om ei anna dør åpne sæ, så e det kanskje liv, det e grønt og fylt av lys.
Det vet en aldri på forhånd, om man ikke våge å løfte blikket å se..

Korr enkelt e det ikke å trø kun i sine egne landskap..
men det e ikke videre produktivt i det lange løp.
Æ banke på, og sende nån tanka som flyr der det e åpne lanskap, åsa som rulle grønt, åpen himmel med mye lys.
Så banka æ på ei anna dør, og sende inn ei regntid, ei som skylle bort støv og sand, som kan vanne de frøan som ligg dypt nede.
I de tørreste områdan ligg ofte frøan som blir til de varmeste fargan når de blomstre.
En ørken som skal blomstre treng bare litt vann.
Æ glede mæ tell du skal blomstre igjen..
Bare gi mæ sjansen tell å ta med vannet som trengs..
Det gjør ikke nåkka om det e langt inn dit.