Det e ikke så lett å finne ordan bestandig.

Men man kommer ingen vei uten å prøve.
Av og tell så hende det at æ slit med å finne ordan.
Nåja, ordan finn æ, men å sette dem ihop på rett måte kan være ei utfordring.
Så e det den lille biten med å trøkke ned det man tenke, uten at det blir førr privat, eller at man si førr mye.
Jammen e det ikke like enkelt bestandig.

Æ trur æ har fått vår-sjuka.
Tela har gått ut av kroppen, og ut av sinnet.
Kroppen fungere igjen, hodet fungere sånn passe, og synet e kommet tellbake.
De siste dagan har æ moillkosa mæ!
Tell og med i natt, mens storm og vind sleit i hus og trær va det kun godt.
Det e ubeskrivelig godt å kunne korre sæ ned under dyna og ha det varmt og godt med en hund på føttern når det blås ute.
Da kjenne man korr godt man egentlig har det.
Når arma og føtter e plassert sånn at man ligg godt, og man kjenne at kroppen slappe av mens man lytta tell vindkastan ute..
Egentlig så e det en skam å sove da..
Likevel, små øyeblikk med total og fullstendig fred i kropp og sinn, sånne små øyeblikk e også perla verdt å tre på kjedet sitt.
Ka slags farge det e på den perla som kom trillanes fra fotenden av senga, den som snorka så det dura, ja det kan man jo lure på.



Daga med menneska rundt sæ som man e gla i, humor og varme, det blir perla det også.
I natt, mens æ låg der og kjente korr godt æ hadde det så lurte æ på korr æ sku finne ordan, ka slags ord som va mest egna.
No e æ ganske sikker på at det fins ikke ett ord som dekke akkurat den følelsen.
Fredelig?
Ikke heilt rett det heller..
Inderlig varm fred e det nærmeste.
Som sagt, det e ikkje like lett å finne ordan bestandig.. 
Men det e lov å prøve!