Ei søster førr lite

I dag, den 20 mars sku vi egentlig ha drøvtygd kake og subla kaffe.
Det sku ha vært feiring, med kake i ymse varianta, og gava.
Unga som ikke e unga lenger som skravla og flira, dørklokke som kima, telefon som ringte nonstop, meldinga som tikka inn, familie som stakk in haue og sa gratulere...
Du sku ha vært på fjasboka, sjekka mail, flira, kjefta, og vært litt overgitt.
Sånn sku det ha vært.
Sånn blir det ikke.

Ikke i år heller.
Og i år, som i de åran som e gått siden du blei borte, så blir det en dag som blir prega av vemod, og en og anna tåre hos oss istedet.
Vi drar ned på kirkegården, pynta med blomster og lys, og frys ræva av oss der heller.
Ironisk nok så hadde du antagelig knisa litt av det..
Det e enno skarpe kanta som gjør vondt, det ligg fremdeles å verke under sårskorpa.
Savnet gir sæ ikke, det får vi bare leve med.

Æ har ei søster førr lite, sånn e det bare.
Og førr en gangs skyld så skal æ innrømme at det hadde vært godt å ha en armkrok å kryp inn i i dag.
Det e ikke så enkelt å sette ord på alt tell kemsomhelst, ikke om akkurat det.
Ei søster kan liksom ikke erstattes uansett korr nært man kommer nån, det handle om blodsband og følelsa som ikke lar sæ forklare, eller som kan bli borte.
Alt hadde æ gitt fra mæ førr å få høre stemmen hennes, alt hadde æ ofra førr å få se ho.
Om så bare førr nån øyeblikk.

Vi veit ikke ka vi har før det e borte..
Ei sannhet som ikke lar sæ bortforklare.
De fleste kjenne mæ som den som sprudle og flira, men det e en og anna gang at æ bare lar mæ synke ned, uten å bry mæ om ka omgivelsan syns.
Det E lettere å sette pris på de lyse sian av livet når man har fått smake på de kullsvarte.
En familie i vemod..
sånn vil dagen bli.
Vi kommer tell å føle på savnet, alle sammen.
Ikke bare familien, men også nære venna som fikk sin del av livet ho levde.

Æ savne ho like mye i dag som førr ti år sia.. førr femten år sia..
tidsperpektivet blir så lite viktig, det e kun den verste sorgen som blir lettere med åran.
Vi går der med klumpen i halsen, vi kjenne det snurpe sæ sammen i brystet, vi tar oss tid tell å la det få være sånn ei stund.
Ei søster førr lite..
sånn kan det også være.
Livet e..
og av og tell så e livet ikke så snilt.