Verden krympa!

Og hvis det e nån som ikke trur mæ, så bare prøv å bli i dårlig form.
Det første som skjer e at man sjøl ikke ser lengre enn tell sin egen nese, og knapt nok dit.
Den normale radiusen man har rundt sæ e krympa inn tell nån få kvadrat, fra horisontal-leiet, tell sånn ca der man finn do og dusj.
Man bor kun i kroppen sin, og har en tendens tell å kjenne godt etter kor det e verst.
Førr min egen del så innebære det også å kjenne korr det ikke e nån plaga, så nyt æ dem heller.
Æ har førr eksempel overhodet ikke vondt i høyre ankel!
Det e godt det!

Man glane inn i kjøleskapet, kjenne sulten riv, snøfta over innholdet, og lukke døra.
Kjøkkenskapan blir undersøkt på turen fra seng tell bad, man snøfte over innholdet og lukke døran.
Ull-lestan oppleve en ny renessanse, dem e flittig i bruk!
Fleece og ull e en fin kombo, der man sulle rundt og prøve å fungere i en bitteliten verden...
Og verden der ute?
Den seile sin egen sjø.
No skal ikke æ skryte på mæ nå "mannfolk-influensa", da hadde æ antagelig vært halvdau og ynka på hjelp.
Eller nåkka i den duren...

Mest sannsynlig så ende det nok opp med ei brødskiva i all enkelhet, nåkka som man kan hive i sæ uten førr mye om og men.
Så sett man der da, inni en kropp man like frøktelig dårlig førr tia, man sukke og stønne, hosta og bannes,
mens resten av verden går sin vante, tell dels skjeive gang.
Det einaste æ kan love  dettan skroget man fikk utlevert e at dettan går over, verden kommer tell å utvide sæ kraftig, og en vakker dag så høres det glimrende ut med alt som kan etes!
Akkurat no så har æ i bunn og grunn bare løst på en yougurt med vanilje..
Og æ hadde ikke vært mæ, om æ ikke hadde hatt løst på akkurat det æ ikke har!
Livet e.. også uten yougurt med vanilje. :)